Fra 2020 er Troms og Finnmark fylkeskommune et faktum. Da er det vi, ikke vi og dem. Det er på tide å fjerne denne mentale sperren, slik man har klart i eksempelvis Trøndelag.
I går ettermiddag kunne megler Knut Storberget bekjentgjøre at forhandlingsdelegasjonene fra Finnmark og Troms var kommet til enighet om stridbare punkter. Det er fortsatt lov å være skeptisk til resultatet og sammenslåingen, men etter to stortingsvedtak er det mest konstruktivt å jobbe for gode løsninger for den nye regionen og oppfylle visjonen om et sterkere nord.
Det blir hevdet at stortingsflertallet var spinkelt, men vi minner om at Arbeiderpartiet prinsipielt ønsket en slik regionalisering, riktignok basert på frivillighet. I det politiske landskapet er det først og fremst Senterpartiet som har stått på barrikadene for å sementere dagens struktur.
Forhandlingsleder Ragnhild Vassvik blir møtt med sterk kritikk for å ha gitt etter, spesielt fra Vadsø Ap som finner det betimelig å karakterisere fylkesordføreren som en nyttig idiot. Vi mener delegasjonen omsider har tatt ansvar for å lose forhandlingene i havn, uten et ensidig forkus på arbeidsplasser i den ene kroken av en ny region. Etter vår mening bør det primært handle om å etablere en fylkeskommune som tilbyr optimale tjenester for innbyggerne og gode rammebetingelser for næringslivet. Så er det fullt mulig å kalle seg og føle seg som finnmarking, uavhengig av det fylkeskommunale byråkratiet
I virkelighetens verden er den gamle fylkesgrensen alt annet enn logisk, noe eksempelvis grensene for tiltakssonen er en indikasjon på. Mange av kommunene i Nord-Troms ser nordover til Alta, både når det gjelder skole, kommunikasjoner, handel og bolyst. Utbedringen av E6 har pågått gjennom de siste tiårene og har i praksis minket avstandene betraktelig.
At Tromsø blir det naturlige administrative og politiske sentrum bør ikke være noen overraskelse, selv om noen velger å kalle det foraktfullt for kjøttvekta i stedet for naturlige fortrinn innenfor kompetanse, kommunikasjoner og logistikk. Det er heller ikke automatikk at dette forflytter den demokratiske makta til Tromsø, all den tid det nye fylkestinget består av 57 medlemmer.
I Troms er det særdeles mange distrikter og småkommuner som kan gjøre felles sak med finnmarksrepresentanter i en gitt situasjon, selv om vi håper at det ikke er kampen mellom by og land som skal dominere. Kampen for by og land i hele regionen må være målsettingen, noe som også må være retningsgivende for den såkalte fellesnemnda som skal lande prosessen før sammenslåingen.
Valget av formannskapsmodellen anser vi som en fornuftig løsning. Det vil gi et kollektivt ansvar og være en sikkerhetsventil mot en kostbar, topptung, politisk elite – så blir det opp til politikerne å sikre at vi har et passe dimensjonert og kompetent byråkrati. Her vil vi hevde at Vadsø har fått svært god uttelling, med tanke på at man fortsatt skal ha etatledelse for samferdsel og kollektivtransport i henhold til dagens fylkesgrenser – og at man åpner for styring av både organisering av fiskerihavner og flyruter. Så blir det ekstremt viktig å følge opp regjeringens løfter knyttet til annen oppgavefordeling, en prosess som burde gått raskere og kommet i forkant av semmenslåingsdebatten.