2018 kan bli et kriseår for fastlegeordningen. Det vil etter alt å dømme få konsekvenser for pasientene lokalt, som kanskje risikerer å bli satt på vent.

Det er den klare beskjeden fra Irene Leinan på vegne av legestanden i Alta. Den store underkapasiteten bør møtes med handlekraft fra myndighetene. Dette er i utgangspunktet et nasjonalt ansvar, slik debatten over hele landet har understreket, men det er god grunn til å ha en forebyggende plan lokalt. For ikke å si kriseplan.

De fleste av oss har et nært tillitsforhold til fastlegen og har jevnlig kontakt når det oppstår plager, sykdom eller usikkerhet. I så måte er dette den aller viktigste helsesaken for de fleste av oss. Når fastlegene ikke har kapasitet eller minimalt med tid, får det betydning for kvaliteten. Det er heller ikke ideelt å måtte forholde seg til vikarer, gang på gang. Det forringer en ordning som langt på vei har fungert bra.

Vi har med god grunn hatt fokus på spesialisthelsetjenestene i Alta gjennom flere tiår. Uten sykehus i nære omgivelser for så mange, er det det ganske åpenbart at det blir ekstra trykk på fastlegene, legevakta og akuttmottak. Opp gjennom årene er det mange som har slått alarm, blant annet Olav Gunnar Ballo, som advarte mot denne situasjonen på et tidlig stadium.

Spørsmålet er også om man har tatt inn over seg moderne krav og forventninger. Det er ikke lengre slik at fastleger kan ofre familie og livskvalitet for å betjene pasienter til langt ut på kveldene. Vi tror fastlegene strekker seg langt, men i lengden er prisen for høy for de fleste. Tidene med lister på både 1500 og 2000 pasienter er historie – og det viser seg at selv halvparten innebærer store forsakelser.

Det betyr at samfunnet må dimensjonere vaktordninger og listelengder etter hva som er forsvarlig. Det er heller ikke til pasientenes fordel at fastlegene brenner seg ut eller jobber døgnet på tamp. I så måte må vi kunne forvente at sikkerheten settes i høysetet, slik man gjør det for en rekke andre yrkesgrupper.

Vi er også blant dem som har en følelse av at byråkratiseringen har invadert legekontorene, slik at kravene til dokumentering har overmannet de fleste, enten det er papir som flyttes eller digitale filer som sendes inn. Det er ingen god ide å laste nye arbeidsoppgaver på fastlegene, slik at det fortrenger den aller viktigste arbeidsoppgaven: Følge opp sine pasienter.