Idrettens verdier på spill

Utvalgsleder John G. Bernander (tv) og idrettspresident Tom Tvedt. Foto: Terje Pedersen/ Scanpix

leder

Idretten er en så viktig del av samfunnsmaskineriet, at aktørene er 100 prosent avhengig av tillit og troverdighet. Ukulturen som er avdekket de siste årene, er muligens ubehagelig i øyeblikket, men livsvikig på lang sikt.

Med den nye åpenheten ramler skjelettene ut av skapet, men det er en helt nødvendig botsøvelse for å gjenerobre grunnleggende verdier. Hvorvidt dette følges opp av mannefall på ledersiden i bevegelsen blir opp til idretten å avgjøre, men det er vanskelig å leve med et så grunnleggende omdømmetap.

For trenere, ledere og andre aktører ute i «gokk» er det lettere sjokkerende å følge de mange avsløringene, som dokumenterer lemfeldig omgang med penger. Det står i grell kontrast til den hverdagen idretten har, der det gjelder å få endene til å møtes.

I går ble det kjent i VG at Norges idrettsforbund i løpet av fire år brukte over 10 millioner kroner på konsulenttjenester fra First House, deriblant hjelp til å svare på eposter fra mediene. Det er kanskje ikke så unormalt at næringslivet tar i bruk denne type hjelp, men det er lettere sjokkerende at denne type pengebruk gjennomsyrer drifta til hele Norges organisasjon. Da har man simpelthen mistet kontakten med moder jord og har innført en kultur og praksis som er frakoblet fra virkeligheten på grasrota.

Det handler heller ikke om at hardt pressede frivillige får en håndsrekning, men det dreier seg om godt betalte ansatte som har gode forutsetninger for å håndtere utfordringene, inkludert media, som primært har vært opptatt av den skumle åpenheten. Den har de forsåvidt fått, selv om kulturen som avdekkes ikke rent umiddelbart er forlokkende for noen.

I all vår naivitet kan det tenkes at vi her til lands er en smule naiv, ikke minst når det gjelder den «folkelige» idretten, også når det gjelder doping og andre problemområder. I bunn og grunn handler det om om å finne tilbake til idrettens egne verdier.