Det kan sikkert smerte mange av oss patriotiske finnmarkinger å innse det, men Tromsø er det soleklart beste alternativet som administrasjonssted for et sammenslått fylke.

Andre runde i forhandlingene mellom Troms og Finnmark pågår akkurat nå i Tromsø. Det er nok en hel, velvoksen «elefantflokk» i rommet, men den som ruver mest, er hvor den sammenslåtte fylkeskommunen skal ha sitt hovedsete fra 2020.

Rivningen mellom velment distriktspolitikk og sunn fornuft er godt kjent her i Finnmark, for eksempel når det gjelder skolepolitikk, der drøyt 75.000 innbyggere har intet mindre enn ti videregående skoler, derav åtte i fylkeskommunal regi. Når det gjelder sykehusstruktur er det knapt nok et poeng hvor folk og pasienter befinner seg, så begrepet kjøttvekta er å betrakte som et regulært banneord i fylket.

Argumenter som kvalitet, kompetanse, tilgjengelighet, infrastruktur og kommunikasjoner synes å være underordnet i den offentlige debatten i fylket, ikke minst når fylkespolitikerne samles. Tilgangen på et kompetent fagmiljø er en helt annen i Tromsø, spesielt i lys av at man nå skal serve langt flere mennesker.

Trykket vil bli tre ganger så stort – og med Bruer-saken, Boreal-saken og Årøya-saken friskt i minne –  er det dessverre god grunn til å frykte at det går over styr. Det handler ikke om enkeltpersoner i dagens administrasjon, men om muligheten til å skape et helhetlig kompetansemiljø som skal forvare behovet for et regionalt ledd. Her er Tromsø best skodd for oppdraget.

Hvis det ene og alene handler om distriktspolitikk, hadde det vært mer formålstjenlig å redusere antall forvaltningsledd og smurt tjenestene utover kommunene og nærmere innbyggerne. Vi minner om at det er akkurat det dagens blåblå regjering har som prinsipiell tilnærming til problematikken. Den mangelen på endringsvilje som har preget den politiske ledelsen i fylkeskommunen, er det nærmeste vi kommer en lissepasning til politiske motstandere. Å stritte imot den demografiske utviklingen forblir en bjørnetjeneste for innbyggerne.

Det er lange avstander og naturlig bekymring for sysselsetting, ikke minst i Vadsø der man har gjort seg ekstremt avhengig av offentlige arbeidsplasser. Hensynet til Vadsø har da også vært fremtredende i debatten – og det er dermed avklart at Fylkesmannen i Finnmark kan ha sin utkikkspost i øst. At det skal være noe stort poeng å administrere Troms og Finnmarks tett inntil russergrensa er vanskeligere å skjønne. Vi satser heller på at jegerkompaniet er på post.

Vi forventer likevel at den beudete oppgavefordelingen i forbindelse med regionreformen ser nøye på mulighetene for å etablere flere tjenester i Finnmark. Her kan det være mange muligheter, blant annet for Vadsø.