I Finnmark bør vi takke helhjertet for innføringen av den nasjonale fraværsgrensen, simpelthen fordi det er en stor fordel at videregående elever er på plass i klasserommet når trivsel og kunnskap skal utvikles.

Fravær gir grobunn for det motsatte, nemlig dropouts, en av de største utfordringene Finnmark står overfor. Skal vi ha noen som helst mulighet for å lykkes i arbeidet, må det være dialog og tilstedeværelse, selv om enhver reform vil kreve at man er våken overfor mindre heldige utslag.

Vi synes imidlertid at de som fortsatt dyrker motstanden mot en slik grense, bør være mer ydmyke overfor at svært mange unge mennesker nå er «innenfor».

De første tallene etter innføringen var positive. Nå bekreftes og forsterkes disse tallene ytterligere – der Finnmark og Oslo har den aller beste utviklingen. Tallene fra Utdanningsdirektoratet viser også at færre slutter og at antall strykkarakterer er redusert – samtidig som de «svakeste elevene har  redusert fraværet med 30 prosent. Det viser seg med andre ord at fraværsgrensen kan ha en utjevnende funksjon, det motsatt av det elevorganisasjoner og mange andre fryktet.

Unge voksne ser ut til å trenge grenser, for eksempel krav om at fraværet ikke kan overstige ti prosent. Det er et krav de også vil møte i arbeidslivet, så skal og må det finnes ordninger i forbindelse med ulike typer sykdommer. Vi ser at det kan belaste fastleger og helsevesen, men vi tror ikke det er noen gode ide å la det skure og gå. Da kan det hende at helsevesenet få saken i fanget ved en senere anledningen, med den forskjellen at problemet har eskalert.

Finnes det ikke ulemper med en slik grense og kan man risikere å støte fra seg elever?

Selvfølgelig. En hardere linje overfor en statisk grense på ti prosent kan tippe motsatt vei. Da gjelder det å ha et godt apparat for å håndtere slike situasjoner, gjerne i samarbeid mellom ulike instanser. Vi mener også det er særdeles viktig at skoleverket og skoleeier fanger opp dette og har lav terskel for et voksenopplæringstilbud, som kanskje fungerer bedre for mange.

Det er også en risiko for at lærere og skoler praktiserer ordningen ulikt. Rekken av kanskje-problemer vil være endeløse, spesielt for de som ikke har evne eller vilje til å justere de meningene som ble flagget med bravur. Vi synes imidlertid politikerne står seg bedre ved å tilpasse seg virkeligheten, spesielt når dokumentasjonen blir mer glassklar ettersom dagene går. Så forventer vi naturligvis følgeforskning som kan avdekke svakheter, som gjør at samme fraværsgrense ikke kan være hugget i stein for evig tid.