De fleste er inneforstått med at det kreves både to og tre runder med dating, før det kan bli noe mer enn fomling. Spesielt hvis man er dårlig forberedt og stiller opp med titusen tommeltotta og selbuvotta, som en viss bodøværing uttrykte det.

Veien mot forlovelse og ekteskap mellom Troms og Finnmark kan bli en tålmodighetsprøve for omgivelsene. Gårsdagens bli-kjent-møte i Kirkenes bør imidlertid være den første og siste, før man starter reelle diskusjoner og forhandlinger. Det ble fremmet intet mindre enn 34 forslag, men ingenting kom til realitetsbehandling.

Vi registrerer at tonen var god og gjensidig respektfull. Det er et nødvendig premiss, men vi håper og tror at politikerne i de neste rundene vil være offensiv og visjonær for hva det er mulig å skape i en ny arktisk region. Da kan man ikke frykte polsk riksdag, men heller forvente godt politisk håndverk fra involverte.

Med lunken tilnærming forblir fylkespartiene et rådgivende organ som får tredd både navn og oppgaver over hodet. Det bør unngås for enhver pris, for det er unektelig et poeng at de to regjeringspartiene på prinsipielt grunnlag ikke er nevneverdig opptatt av at det skal være regionale ledd involvert i utøvende politikk. 44

Da kan det være et smart trekk å definere selv hvor man vil, uten at reversering er det første som glipper ut av munnen. Det skal behandles et dokument 8-forslag, men det virker sant å si ikke veldig nærliggende at stortinget akter å snu. Tolker vi KrFs regionale politikere rett, var de lite interessert i å rygge ut av denne prosessen. Det pleier å være retningsgivende for hva som skjer sentralt.

Og det er litt av poenget. Klarer de ulike partiene i dagens to fylkeskommuner å samkjøre sine krav til innhold og oppgavefordeling i en ny region, står man langt bedre rustet til å møte nasjonale beslutningstakere fram mot realisering i 2020. Viser man innbyrdes storsinn og kompromissvilje underveis, i stedet for finne opp ultimatum på løpende bånd, vil det være et langt større mulighetsrom.

Regjeringen må og skal ansvarliggjøres på at de rent faktisk ønsker at beslutninger og veivalg skal tas nærmest mulig brukerne. Vi må nesten velge å tro at kommunalminister Jan Tore Sanner og hans blå politiske kolleger ikke farer med usannheter når de gjentatte ganger har karakterisert reformen som et forsøk på desentralisering av oppgaver.

I den forbindelse må Troms og Finnmark ha selvtillit på hva som er mulig å håndtere, enten det er FOT-ruter, barnevern eller naturforvaltning. Vi registrerer at man selv vil ha innflytelse over helsepolitikken som man har gitt fra seg til et foretak. Det er noe mer enn en regional debatt, men vi er helt enig i at denne type visjoner bør være med i debatten. Foretakssystemet har distansert det viktigste politiske området fra folk og folkevalgte, så en gjennomgang av offentlig forvaltning må være romslig og fremoverlent, selv om beslutningene tas på Stortinget.