Regjeringen er pent nødt til å ta noen grep for å møte en ny tid, men de små og merkelige kuttene som rammer frivilligheten, folkehøgskoler, gatejurister, bymisjonen, redningsselskap, flomofre, voksenopplæring og svake grupper er i beste fall umusikalsk.
Dette er forslag i statsbudsjettet som skriker etter redningsaksjoner fra Venstre og KrF – og til en viss grad kan det synes som om den blåblå regjeringen gambler på at de mest ytterliggående forslagene blir skutt ned. Da tenker vi ikke å mele vår egen kake ved å bæse over forslag om kutt i pressestøtten. Der er alle klar over at både Høyre og Frp har programfestet nedbygging, men vi reagerer på at man skaper usikkerhet i diverse organisasjoner, blant annet de som styrer med frivilligheten.
Det rimer forsåvidt heller ikke med det Høyre og Frp selv har sagt en hel rekke ganger i festtaler, blant annet det å skjerme frivillig sektor. Dette er områder som heller bør stimuleres enn å skape frykt, blant annet gjennom tett dialog og gjenkjennelige styringssignaler. Kanskje det finnes rom for å prioritere i ulike budsjettposter, men det virker en smule unødvendig å piske opp stemningen når budsjettet skal tømres. Som å framprovosere demonstrasjoner fra vanligvis så høflige folkehøgskoler. Det er i den store sammenhengen små beløp, i hvert fall sett i forhold til skattekuttene for de som har det alldeles utmerket.
Grep knyttet til bedriftsbeskatningen handler om forskjellige ideologiske løsninger, men å utstede hard lut for enkeltgrupper virker lite gjennomtenkt, for eksempel tilfellet med skatteklasse 2. For de aller fleste er kjøpekraften mer enn god nok, noe både forbruksmønster og handlemønster tilsier, ikke minst i tiden som kommer. Desto mer uforståelig er det man velger en beskjeden skattelette som folk flest ikke vil merke, samtidig som man strammer skruen for de som sorterer under skatteklasse 2 og neppe er like uberørt av store endringer. Å fjerne skatteklassen vil ramme beinhardt for dem det gjelder, selv om skattesatsen for alminnelig inntekt senkes til 23.
De fleste forstår behovet for å svinge kniven i krevende budsjettider. Det er mange gode formål som kjemper om gunsten, samtidig som norske myndigheter må knuse noen egg for å lage omlett. I hvert fall hvis det skal dynkes stadig mindre olje inn i verdikjedene, slik langsiktig politikk og internasjonale forpliktelser tilsier.
Omstillingen vil kreve handling – noe for eksempel småkommunene har visst i lang tid. Det er ikke hyggelig at 18 av 19 kommuner i Finnmark får mindre å rutte med, men det var altså hele poenget med kommune- og regionreformen. Hvordan skal det offentlige driftes med mindre penger? Det krever strukturelle grep og langsiktige omdisponeringer. I stedet for forutsigbare kutt, risper den blåblå regjeringen opp små og samfunnstjenlige grupper som fungerer som plattformer for mange svake grupper.