Navnet skjemmer ingen, heter det i et velkjent ordtak. Noe sier oss imidlertid at ekteskapet mellom Troms og Finnmark vil vekke til live de mørkeste kroker av følelseslivet før «dåpen».

Stedsnavn har nemlig en tendens til å pirke borti røttene vi bærer med oss, selve identiteten. Det er bare å minne om skilt som blir skutt sønder og sammen på grunn av endringer eller supplement – og navnedebatter framkaller gjerne ordkrig av sjeldent kaliber.

Vi tror det er langt viktigere å diskutere både innhold og demokratisk sammensetning i en region, men i påvente av at det hele skal materialisere seg, er det ingen som går av veien for en frisk navnedebatt. Den har faktisk pågått lenge på sosiale medier, uten at noen har klart å skape konsensus eller har funnet opp kruttet på nytt.

Finnmark klinger bra, men vi er såpass kjedelige at vi foreslår Troms og Finnmark, vel vitende om at både Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal fungerer og har fungert uten fysiske sammenstøt på Vestlandet.

Det er et uangripelig kompromiss, samtidig som det må være fullt lov å identifisere seg som det ene eller det andre, selv om fylkeskommunen har fått et nytt og likevektig navn.  Det vil fortsatt være lov å kalle seg for kvalsundværing, selv om kommunen blir en del av Hammerfest. Er identiteten sterk nok, så er navnet ofte mer slitesterk en bosettingen. Det har vi mange eksempler på i forbindelse med fraflytting.

Å føle seg som finnmarking bør være lov og fullt mulig i fortsettelsen, selv om eksempelvis administrasjonen for tannbehandling utvides geografisk. Så lenge det er tenner, er det nemlig håp for at de fleste klarer å bite fra seg og sikre tilbudet lokalt. Det er det som er det viktigste.

Det vil fortsatt finnes markører for vår felles arv, som Finnmarkseiendommens forvaltning, men vi slipper kanskje kunstige grenser som er mer hemmende enn utviklende. Det kan for eksempel tenkes at innbyggerne i Burfjord og Langfjordbotn har mer til felles enn de fleste andre, uavhengig av grenseoppganger.

Reformens skjebne må først og fremst avhenge av hvilke tjenester og rammebetingelser som faktisk blir tilført regionen og de ulike kommunene. Ekspertutvalgets forslag blir den første prøvesteinen, så vil politikernes løfter om flere tjenester lokalt og regionalt etterprøves. Hvis poenget er å snu sentraliseringa, må aktivitet og nytenkning være det som skal til. Dagens regioninndeling har ikke forhindret at byene jekkes opp, mens det blir stadig vanskeligere å beholde tjenester og tilbud i lokalsamfunnene.