Senterpartiet gjorde et brakvalg basert på kampen mot sentralisering, men får dårlig betalt når regjeringen blir sittende. Reverseringen er avblåst og forlovelsen mellom Troms og Finnmark blir fullbyrdet. Det er litt som å vinne i Lotto, for så å konstarere at det tikker inn 50 kroner på konto.

Både Geir Iversen i Finnmark og Sandra Borch i Troms har protestert heftig mot regjeringens reformer, både på kommunenivå og fylkesnivå. Med drahjelp fra energibunten Trygve Slagsvold Vedum har de bidratt sterkt til å rappe stemmer fra blant annet Ap, men de er som kjent på samme lag. I forhold til blokkene går vinningen opp i spinningen.

En blåblå regjering vil i stedet for reversering gi full gass, enten det er på Andøya eller i Troms og Finnmark. De mange protestene forblir desentralisert og marginalisert nasjonalromantikk, selv om gruppa blir større og det blir flere som kan synliggjøre politikken nasjonalt. Spørsmålet vil alltid være om et styrket parti får brukt musklene til annet enn å vise seg fram foran speilet. I realpolitikken kan de bli nådeløst parkert, akkurat det motsatte av det som var ønskelig etter stortingsvalget. Da skulle Senterpartiet presse Ap til å slakke på reformiveren.

Bortkastet trenger ikke suksessen å være. Sp-støtten i distriktene var et signal fra folkedypet, samtidig som regjeringen som sådan er en smule mer sårbar med kun ett støttehjul. Sammen med blant annet sentrumskollega KrF og Ap/SV kan man i enkeltsaker gjøre en forskjell, spesielt i saker der Frp manøvrerer regjeringen i mørkeblå retning. Makta ligger fortsatt i Stortinget.

Videre kan synliggjøringen være en fordel fram mot kommune- og fylkestingsvalget. Det gjelder for eksempel Alta Sp som har ligget brakk i mange år. I stortingsvalget opplevde de et resultat på 14,2 prosentpoeng i Alta, i en kommune der de har vært vant til bli avspist med 2-3 prosent. Den nye oppslutningen gir en gylden anledning til å bli sett, for eksempel når sykehussaken skal følges opp. Om det får reell betydning gjenstår å se, men symbolsaker er slett ikke uvesentlig i det lange løp. At både Slagsvold Vedum og Per Olaf Lundteigen støttet Alta kan ha gjort at de som styrte unna Frp på prinsipielt grunnlag, landet på Senterpartiet, eventuelt Venstre.

Senterpartiet må også vokte seg vel for å bli direkte bakstreversk. Et misnøyeparti som prater mer om hva de vil unngå enn hva de vil utrette, blir veldig lik den sementblanderen man hører i nabolaget, selv på en søndag.