Stortingsvalget er i ferd med å bli et protestvalg i Alta, der sykehussaken for mange vil være bestemmende for hva som havner i urna. Det er en del av demokratiet.
Etter lørdagens sykehustog var det mange som klargjorde at nettopp denne saken er viktig for hvordan de stemmer, enten det er kommunevalg eller stortingsvalg. Det skapte fartsfylt debatt – og det finnes dem som mener at man taper helheten av syne hvis «sykehussaken» med nasjonale premissleverandører blir avgjørende for hvem som kommer inn fra Finnmark.
De fleste har nok flere saker i bevisstheten når et valg skal gjøres, basert på ideologi og hva som stemmer i forhold til egen livsanskuelse, blant annet knyttet til aksen rødt, blått og kanskje grønt. Noen sverger til den gyldne middelvei og satser på sentrumspartiene, mens alarmerende mange sverger til sofapartiet. Deltakelsen i valg burde kanskje vært den viktigste saken. Tar vi ytringsfrihet og valgfrihet som en selvfølge, setter vi også sentrale menneskerettigheter på spill.
Nettopp derfor er enkeltsakene så viktige for oppslutningen, ettersom de kan bety noe ekstra for innbyggerne. I Rogaland kan det være kondisen til olje- og gassnæringa som er viktigst. I Hedmark kan det være antall ulv, selv om beslutningen definitvt ikke ligger i hendene til sauebøndene i området. Det er Stortinget som tar seg av den forvaltningen.
I Finnmark kan Motorferdsel i utmark være utslagsgivende for mange, selv om det er tenkbart at de fleste har skjønt at helse og skole betyr mer, for ikke å snakke om de statlige overføringene til kommunalt servicenivå. Det er ingen som blir forledet til å tro at finnmarksrepresentantene har avgjørende makt på Løvebakken, men det er definitivt lov å håpe på at de gjør en forskjell. Da er det for eksempel ikke veldig kontroversielt at de som mener akuttberedskap og fødeavdeling er det viktigste, vil ha ombudsmenn som kjenner saken og bryr seg om den.
I Alta er det vel kjent at sykehussaken var utløsende for at mange ble engasjert i politikk, blant annet i kvinnenettverket til Ap. Enkeltsakene er en av de viktigste grunnene til engasjement og deltakelse.
Vi er også blant dem som mener det er positivt at ungdom er opptatt av miljøpolitikk og klodens fremtid. At det er den viktigste saken der og da, betyr ikke at MDG har fasiten på hvordan vi skal manøvrere oss videre mot en trygg framtid.
Det beste eksemplet på at det faktisk er mulig å gjøre noe med utgangspunkt i lille Finnmark, og med Finnmark som selve saken, er naturligvis Anders Aune. Da fraflyttingen var i ferd med å kvele bosettingen var det tynt med etablerte partier som hadde handlekraft. At det skulle komme en egen liste ut av det stor intet kom bardus på de samme trauste partiene, mens Aune-lista albuet seg inn på tinget og fikk gjennomført ting ingen hadde drømt om.
Drømmen kan ligge i enkeltsakene og være selve kjernen til politisk interesse og etterlevelse av Otto von Bismarck-begrepet «det muliges kunst».