Den tilspissede situasjonen ved Kåfjord skole viser i klartekst at Alta kommune ikke har håndtert prosessen på en tilfredsstillende måte.

Det var også en tabbe at man ikke tok høyde for at en klage til Fylkesmannen kunne endte med et underkjent vedtak. En klar og tydelig plan B ville gjort situasjonen langt enklere for alle involverte, slik at man ikke endte opp med et nytt skjebnemøte uka før skolestart.

Det bør nemlig være vel kjent at Fylkesmannen bruker tid på sine vurderinger og at tolkningsrommet kan være temmelig forskjellig fra kommuner til et statlig oppnevnt kontrollorgan som ser ting på en helt annen måte. Blant annet når det gjelder hva som er barns beste. Innlegget fra de ansatte ved Kåfjord skole (side 10) gjør oss bekymret for hvordan prosessen har vært og hvor lydhør man har vært for alternativer.

Det er lett å stirre seg blind på regnskap, modeller og struktur – og dermed tape menneskene av syne. Noe av det mest sensitive administrasjon og politikerne sysler med er nettopp skolepolitikk, fordi tilbudet berører så mange mennesker. En nedleggelse handler om barna våre og helt grunnleggende forhold i familiens hverdag. I tillegg er det naturligvis åpenbart at skolen gjerne utgjør limet i mange av bygdene.

Etter 5-6 år med en kokhet debatt om skolestruktur gjelder det å være pinlig nøyaktig med formalia og gjennomføre prosessen med klokskap. Regler og oppfølging av vedtak er en sentral del av pakken, men det viser seg gang på gang at god informasjon og tett dialog forebygger konflikter. Spesielt når det er så mye følelser i sving, og da er heller ikke veien lang til prestisje, både fra det offentlige og lokalsamfunn som kjemper sin kamp. I sum gir dette et alvor som tilsier at prosessene må være åpne, involverende og respektfull, der barnas beste trumfer det meste av faktorer, inkludert økonomi.

Alta kommune har gjennom årene lagt ned en hel rekke skoler. I de fleste tilfeller har fraflytting og spinkelt elevgrunnlag vært årsaken, i tillegg til at det finnes en smertegrense for hvor få elever det kan være av hensyn til læringsmiljø og økonomi. Da må politikerne gjøre vanskelige valg – og vi tviler på at det finnes politikere som er uberørte av denne skolekampen. Når beslutningen er tatt på demokratisk vis, har vi likevel et ansvar for å følge opp dette på best tenkelig måte. Den vanskelige situasjonen må derfor ikke handle om omkamp, men om hvordan saken skal håndteres videre.

I dette tilfellet har Fylkesmannens konklusjon skapt usikkerhet, som ikke kan ryddes av veien før neste uke. Samtidig blir opplevelsen av hastverk påtrengende, når bygdas innstendige ønske er mer tid til å berede grunnen for en privatskole, en Montessori-skole med særegen pedagogikk.

Vi skjønner at kommunens motivasjon har vært å rive av plasteret raskt, men det hjelper så lite når såret under ikke er i nærheten av å gro.