Anbefalingene i den ferske Landmaktutredningen tilsier styrking av Forsvarets tilstedeværelse i Finnmark og Troms, noe vi mener er en klok og fremtidsrettet tilnærming til bruken av knappe ressurser.
Nå skal riktignok politikerne ha det siste ordet i forhold til landforsvarets strategi og beskaffenhet, men vi synes det ligger symbolkraft i at utredningen ikke nøyer seg med jegerkompani i Sør-Varanger, men også vil styrke tilstedeværelsen i Troms og Vest-Finnmark. En kavaleribataljon i Porsanger vil innebære flere hundre soldater, slik at man i det minste signaliserer at fylket ikke skal være «a walk in the park» ved fiendtlig aggresjon.
Når det internasjonale tøværet er erstattet av større spenning må også frontlinjen være en troverdig del av forsvarspolitikken, selv om absolutt alle ser at det handler om slagkraft i påvente av alliert hjelp. Lille Norge må imidlertid ta på alvor at vi er en del av NATO og dermed være en troverdig bidragsyter på denne viktige nordflanken. Da handler det også om bedre utdannelse og trening, som er en sentral del av utredningen, så får tiden vise om politikerne har sansen for den nye og skjerpede verneplikten som det tas til orde for.
Selvfølgelig er landforsvaret bare en liten del av Norges forsvarsevne. Det er behov for en kraftig modernisering på flere områder, og trusselbildet er som kjent langt mer asymmetrisk enn de tradisjonelle forsvarslinjene. Det er viktig å ha med seg at forholdet mellom Norge og Russland isolert sett er en helt annen i nord, ikke minst folk til folk. At det holdes øvelser må det være gjensidig forståelse for, mens det er mindre verdifullt med unødvendige provokasjoner. Om noen år kan trusselbildet på nytt være endret, så vi mener det er behov for langsiktighet i grepene som tas.
Forsvaret av innbyggerne handler også om noe langt mer enn å flekse med musklene. Cyberangrepene vi har sett krever full oppdatering og det tiltakende terrorveldet kan man ikke se bort fra når innbyggerne og alliansen skal beskyttes. Det er imidlertid ingen motsetning mellom dette og tilstedeværelse i nord. Vi mener tvert i mot det er naturlig.
Spesielt synes vi det er fornuftig at HV ikke blir spist opp av Hæren og at man fortsatt ser hvor verdifullt HV er og har vært for landmakten her til lands. Økte ressurser til trening for motiverte heimevernssoldater anser vi som positivt, spesielt hvis man ser for seg at HV skal være under samme kommando som Hæren.
I antall soldater kan det norske landforsvaret virke beskjedent, men det er mulig å satse på moderne, topptrimmede, smarte, operative og handlekraftige styrker som evner å stå i mot raskt. Da er vi glade for at man anser tilstedeværelse i Troms og Finnmark som en viktig del av denne strategien.