Det er illevarslende at over 30 prosent av altajentene i 10. klassetrinn melder at de plages av nedstemthet og depressive symptomer. Ungdata-undersøkelsen bekrefter at spesielt jentene sliter i hverdagen, kanskje fordi selvbildet ikke står i forhold til det retusjerte idealet som presser på fra alle kanter.
Jakten på det perfekte synes å være et umulig prosjekt for både jenter og gutter. I tillegg til at kroppsidealet setter håpløse krav til den enkelte, innebærer malen at man skal omgi seg med et dusin venner og være på høyden i alle sammenhenger. Slik er ikke den virkelige verden. Den består av oppturer og nedturer for oss alle. Slik har det alltid vært, spesielt for mennesker som formes og forsøker å finne sin plass, sitt talent og sine prioriteringer.
Vi tror Kaja Kristensen ved Ungdommens hus har rett i at ensomhet er det tyngste å bære. Å være ekskludert, eller utenfor flokken, er enormt vanskelig å håndtere. Ikke bare for unge mennesker, men også de som opplever det i en senere livsfase. For eksempel i den stigmatiserte kategorien eldre. I den vestlige verden har man kanskje gitt avkall på noen viktige fellesverdier, samtidig som moderne mennesker blir eksponert for «krav» og forventninger 24/7, ikke minst i den digitale pølen av inntrykk fra sosiale medier.
Unge altaværinger fortjener oppfølging og tidlig innsats når de på ærlig vis forteller om sine utfordringer. Så mange som 690 ungdommer i Alta har deltatt i undersøkelsen. Det er en svarprosent som viser at de unge skjønner at kartleggingen er viktig og kan ha betydning for hvordan man prioriterer oppfølging og bruk av ressurser.
Akkurat nå er det for eksempel foreslått å kutte Utekontakten, samtidig som helsesøstertjenesten er underdimensjonert i forhold til sammenlignbare kommuner. Vi tror det trengs en grunnleggende debatt om hvordan hjelpeapparatet forebygger og møter de unge – og hvor tilgjengelig nøkkelpersoner er når det virkelig gjelder, enten det er fysiske plager eller mobbing.
Vi har helsestasjon for ungdom, men det er svært begrenset tilbud og kan bli for sjeldent og utilgjengelig for det store flertallet av jenter og gutter. Det minner oss litt om skoledebatten, der bygg og lokalisering overskygger selve innholdet. Det er ikke nok å ha et tilbud, hvis det er en gang i uka og ett kvarters «taletid». Det er muligens nok til å presentere utfordringen, men neppe nok til å følge opp og løse floken.
I Ungdata-undersøkelsen får vi mange av de samme svarene som forrige undersøkelse, noe som styrker inntrykket av at dette er signifikante tall som krever oppfølging. Det vil si; de aller fleste har det bra og tenker positivt om fremtiden, så det handler om å finne en balanse i problemfokuset. Vi advarer samtidig mot å tro at en slik undersøkelse fanger opp dypere sosiale problemer, som rus og psykiatri. Eventuelt doble diagnoser som skaper permanent utenforskap, for både hele familier og de som vokser opp.