Altaposten har gjentatte ganger presisert at helse- og sykehusdebatten i Vest-Finnmark bør handle om struktur, organisering og hvordan vi forvalter tilgjengelige ressurser til pasientenes beste. I forkant av protesttoget i Alta roste lokalavisa initiativtaker Frank Jonny Nilsen, som var opptatt av å kommunisere at demonstrasjonen ikke var rettet mot verken sykehus eller «de hvite englene», som gjør sitt ytterste i det daglige for helseforetaket, enten det er i Alta eller Hammerfest.

Vi tviler ikke på at overlege Hanne R. Iversen ved Hammerfest sykehus har reelle bekymringer knyttet til både omdømme og hvordan de ansatte opplever debatten, for eksempel på sosiale medier der tonen og temperaturen ofte eskalerer.  Altaposten har etter beste evne forsøkt å moderere debatten på egne plattformer når sakligheten fordufter og skyttergravene fylles av aktører fra begge leire, men dette er faktisk en livsviktig debatt for pasienter og familier som kjenner på utryggheten og frustrasjonen over at deres kjære ikke har et likeverdig helsetilbud. For Altaposten er det også viktig å synliggjøre konsekvensene av strukturen og at akutt-tjenestene er flere timer unna.

Gjennomgangstonen er at de aller fleste er tilfreds over både behandling og mottakelse når de først får hjelp av dyktige fagpersoner i ambulanse og på sykehus. Vi er derfor enige med Iversen i at forflytning av pasienter er en undervurdert del av medisinen. Det var derfor forslaget om å svekke ambulanseberedskapen i Finnmark var så opprørende. Uten fagmiljøet i ambulanseberedskapen i lufta og på bakken, samt Sea King, ville situasjonen vært direkte skandaløs.

At fortvilelsen er større i Alta enn andre steder i Vest-Finnmark, har sammenheng med at antall pasienter i Alta-regionen og omegn er langt høyere enn de som har tilgang på «nærsykehuset». Det gir ekstreme utslag på reiseaktivitet og ambulansebruk – noe vi mener innebærer at helsekroner som skulle gått til behandling reises bort. Det er i korte trekk derfor kravet har vært en helhetlig utredning som skulle fortelle hvordan vi bør forvalte knappe ressurser de neste 30-50-årene. Det burde vært en selvfølge – og i en normal verden er det faktisk et krav at bruken av så store offentlige beløp utredes. I et foretakssystem, der politikerne veksler mellom å gjemme seg og toe sine hender, klarer de faktisk å slippe unna.

Vi må vokte oss vel for å vike unna temaer som anskueliggjør reelle interessemotsetninger i politikk og samfunn, som helsetilbud og kommunikasjoner. Når Hammerfest-politikerne i samlet flokk gyver løs på VargsundXpressen, handler det ikke om antipati mot de som manøvrerer båten gjennom Vargsundet, men det faktum at de vil prioritere samferdselsmidlene på en annen måte. Boreal får kjeft så det holder når gassfergene blir innstilt eller etterlater halve køen på kaia, men vi tror de aller fleste skjønner at det ikke er skipperen eller billettøren som skal ha ramsalt kjeft på dekk.

Samtidig er det et sympatisk trekk at ansatte er opptatt av bedriften og omdømmet, så det kan naturligvis være sårende hvis debatten blir urettferdig og unyansert. En av utfordringene er å få reelle tilsvar, fakta og forklaringer fra Finnmarkssykehuset på hvorfor pasienter har vonde opplevelser, forklart med at det er sensitive opplysninger som krever personvern. Det forhindrer ikke at media må ta innbyggerne på alvor og speile svikt i systemet, enten det er en massiv protest på torget eller pasienter eller pårørende som føler urettferdigheten på kroppen.