I dag ble Roland Ouendeno hentet av politiet, med sikte på utsendelse etter 13 år i Alta og Norge.

Vi sliter med å se fornuften i de prioriteringene som ligger til grunn for jakten som er igangsatt mot integrerte mennesker som har vært så lenge i landet – og bevist gang på gang at de er ressursmennesker vi trenger. Mange betaler skatt og gjør en viktig jobb.

Vi skjønner at man ønsker å forvalte et rettferdighetsprinsipp og at myndighetene frykter signaleffekter, men det blir bortimot hjerterått med utsendelse etter så mange år. Signalet som sendes ut etter så lang tid, har etter vår mening ingen misjon eller effekt overfor offentligheten.

Mange i Alta har i løpet av disse årene forbarmet seg over 36-åringen, som har bak seg traumatiske opplevelser med tap av familien på brutalt vis i Guinea i Vest-Afrika. Norge ble en trygg og god havn for en ung mann med en sterk historie, ikke minst takket være ekteparet Ballo i Bossekop og det katolske menigheten på Elvebakken. Den hjertevarmen som er vist overfor Roland burde være et eksempel til etterfølgelse.

Det må være mer naturlig å jobbe raskere med sakene som oppstår kontinuerlig i en verden preget av migrasjon. Vi er enige i at man skal gjøre nøye vurderinger basert på fakta, men tidsbruken blir ganske så kritisk. Spesielt hvis man med troverdighet skal forfølge saker og ha innsigelser knyttet egne historier.

Stortingsrepresentant Kåre Simensen (Ap) løftet saken opp på nasjonalt nivå ved å sende en skriftlig henvendelse til Sylvi Listhaug, men vi konstaterer at engasjementet gjør lite inntrykk. Vi skjønner at man har respekt for UDI og de beslutningene som blir tatt, men vi ønsker oss politikere som ventil for skjønnsmessige vurderinger. Det er også mulig å knesette nye regler for de mange som har vært i Norge i lang tid. Vi synes man skulle latt nåde gå for rett, uansett om Roland sendes ut av landet eller det er meningen at han skal plasseres i asylmottak. Vi synes ikke det er humant.