Det er sterke følelser i sving når fremtidig organisering av Universitetet i Tromsø – arktisk universitet er oppe til debatt. Det er ikke så vanskelig å forstå, med tanke på de parallelle sentraliseringsprosessene vi ser rundt oss og den «samfunnskontrakten» som ble knesatt i forbindelse med fusjonen.

I disse prosessene koker det gjerne ned til en grunnleggende frykt for at mindre enheter skvises for makt og innflytelse. I dette tilfellet er bekymringen at Campus Alta svekkes både når det gjelder bredde, kvalitet og rekruttering av både fagmiljøer og studenter. I neste omgang vil vi få en diskusjon om administrativ organisering, der en hel del arbeidsplasser blir satt i spill.

Uten en slik rasjonaliseringsgevinst i sikte, hadde neppe reformene fått et slikt tempo i nord. Det handler om digitalisering og globale trender som ikke hadde stanset ved fylkesgrensene. Tilpasningene hadde kommet uansett og sannsynligvis tvunget fram både samarbeid og de sammenslåingene vi har sett de siste årene. Uavhengig av bransje, har vi sett mange av de samme mekanismene i sving, men vi er skeptisk til at noen automatisk tenker opphopning på en plass.

Noe av den samme uroen var tydelig i forbindelse med fusjonen, der den ultimate trøsten ble at Finnmark fikk et selvstendig fakultet. I dag oppfatter vi at fusjonen har styrket Campus Alta og gitt et mer robust rekrutteringsgrunnlag, nær sagt uavhengig om fagene befinner seg under en selvstendig paraply eller sorterer under ledelse i Tromsø. Antall arbeidsplasser har faktisk økt, men på sikt har vi en mistanke om at paralle funksjoner i Tromsø, Alta, Narvik og Harstad står for fall. Det er her det gjelder å være våken og konkurransedyktig på tilbudssiden.

Tillit er imidlertid ikke noe man får gratis. Den må fortjenes, og premissene fra fusjonen kan man ikke hoppe galant over ved første og beste korsvei. Spørsmålet er hvilken løsning som gjør at den desentraliserte modellen sikres en framtid og at ikke funksjoner og studenter hoper seg opp i Tromsø. Vi ser mange fordeler ved å styre unna en slik ensrettig, både når det gjelder utdanning spesielt og regionreformen generelt. Det kan også ha betydning for om det er mulig å beholde desentraliserte studier ellers i Finnmark, så dette er et anliggende for langt flere enn Alta.

Både faglig organisering av fakultetene og selve organiseringen av campusene skaper interessemotsetninger og en beslutning kan bli tatt allerede før sommeren. Uavhengig av om det blir en smal eller bred modell for fakultetene, mener vi det er viktig å skape et robust Campus Alta. Løsningen kan være lokal ledelse, en ledelse med ansvar og mandat til å ivareta helheten. Den store prøvesteinen vil være om det er evne og vilje til å ivareta de desentraliserte tilbudene. I kampen om hva som skal være hvor, er det uansett nødvendig å ha fokus på hva samfunnsoppdraget er, nemlig å sørge for at vi i nord har tilgang på høy, faglig kompetanse. Vi tror den blir best hvis man i Tromsø ser verdien av sterke medspillere i resten av regionen.