Tanken om mobbeombud eller trivselsombud i Alta-skolen har de beste intensjoner, men spørsmålet er om det kan være mer effektivt å fordele ressursene til den enkelte skole – supplert av tydelig ansvarliggjøring og klar ordre om å gripe inn.

Vi er oppmerksomme på at skolene og offentlige ansatte har et slikt ansvar allerede, men bevisstgjøringen vi har vært vitne til i tilstandsrapporten og debatten i kommunestyret, tilsier at dette er en sak som rutinemessig må bli et naturlig tema. Ikke bare på rektormøter, men også som en del av rapportering og oppfølging i politiske fora.

Vi tror absolutt alle er uroet over at mobbeproblemet i Alta-skolen er skyhøyt over landsgjennomsnittet og at ansvaret for å ta affære går rett til topps. Administrasjonen er ofte forsiktig med å tone opp eller ned tallmateriale, men gjennomgangen fra oppvekstetaten levner ingen tvil. Tallene er skremmende og helt uakseptable – og hører med når vi skal diskutere framtidig skolestruktur. Lærerne må ha rammebetingelser for å se den enkelte, og det er ikke nødvendigvis mulig når antallet elever passerer 30 i klassen. Når vi diskuterer kvalitet i skolen, er det ekstremt viktig at den psykososiale biten hører med. Debatt om selve byggene, klassetall og osterhøvler som driftsmodell er viktig, men vi snakker om hele mennesker og forventninger om et trygg hverdag. Ikke minst bør mobbing bekymre foreldrene, som har utvetydig ansvar for oppdragelse og holdninger.

Det er forbilledlig at politiker Claus Jørstad er åpen om sin tid som mobbeoffer, der han også mer enn antyder at vold avler vold. Da blir mobbeofre gjerne mobbere – og selv ukulturen blir hengende i veggene hvis ansvarshavende blir sittende på gjerdet. Mobbeombud kan være vel og bra, men det er ekstremt viktig at man ikke tror at en koordinator eller ombudsrolle er svaret på de holdningsproblemene som finnes på den enkelte skole. I Alta er det per i dag 18 av dem. Vi må ikke pulverisere ansvaret ved den enkelte skole – og et ombud må eventuelt være et supplement til arbeidet ved selve skolen. Det er de som bør kjenne best til elevene og miljøet ved skolen.

Det er naturlig at det nå hentes inn erfaringer fra andre deler av landet når det gjelder tiltak, som mobbeombud. Minst like viktig er det å få skolene involvert i debatten, nettopp fordi skolehverdagen er så kompleks. Mest paradoksalt er det naturligvis om vi som gikk på skolen i «forhistorisk» tid har skråsikre oppfatninger om hvordan man løser mobbeproblemene i dag, der «kanalene» er langt mer uoversiktlig i så måte. Vi tror det handler å komme tett inn på elevene, høre dem og se dem.

Det er lett å ironisere over nullvisjoner, men vi er tilhenger av å sette ambisiøse målsettinger, slik Alta-politikerne gjorde sist tirsdag. Men det forplikter og krever at politikerne følger opp. Fagre ord betyr nemlig ikke en dritt. Det har elevrepresentanten helt rett i.