Miljøorganisasjonene i Norge, inklusiv finnmarkingene som er opptatt av miljøet, har etter vår oppfatning konsentrert seg om å berge smuler, mens de er fullstendig uinteressert i hovedretten. Smulene i denne sammenheng er miljøsyndene til diesel- og bensinbilene og kampen mot at slam fra framtidig gruveproduksjon skal kunne dumpes i Repparfjorden. Den store miljøsynderen i Finnmark, som med et enkelt grep kunne spilt på lag med miljøet, heter Snøhvit og spyr ut enorme mengder CO2 fra sitt gasskraftverk på Melkøya.

Drivstoffavgiftene på det nivå de ble diskutert i statsbudsjettet er i beste fall symbolpolikk. I verste fall er drivstoffavgiften en avsporing av tiltak som kan ta syvmilssteg for det grønne skriftet. Reduksjonen av CO2-utslipp som en følge av avgiften som ble vedtatt i statsbudsjettet er minimal. Det er både forskere og politikere enige om.

Dersom politikerne og miljøorganisasjonene virkelig hadde et ønske om reelle kutt, hvorfor lar de da gasskraftverket på Melkøya fortsette å spy ut CO2 i størrelsesorden flere hundre tusen tonn? Produksjonen av gass til LNG krever enorme mengder energi. I dag kommer energien fra et gasskraftverk uten renseteknologi. Statoil har i en rapport fra 2012 utredet muligheten for elektrifisere produksjonen. Teknisk er det ikke noe problem. Infrastrukturmessig vil alt ligge til rette for dette når 420 kV-linja er på plass rundt 2020. Den vil også åpne opp realisering av flere stor vindkraftprosjekt ulike steder i Finnmark – et fylke som har landets største vindkraftpotensial. I kombinasjon med trygge og gode overføringslinjer vil vindkraft kunne forsyne Snøhvit på en utmerket måte.

Det vil være en vinn-vinn-situasjon. Det vil både gi økt aktivitet i Finnmark og et grønt skifte. Vindkraftprosjektene vil levere etterspurt fornybar energi. Gasskraftverket spyr i tillegg til CO2 ut betydelig forurensning som føres med vær og vind både sør- og nordover. I tillegg til å stoppe forurensningen, vil CO2-kuttet gjennom elektrifisering tilsvare utslippene til hele Oslos bilpark. Faktum er at anlegget på Melkøya er landets miljøversting som de fleste årene siden oppstarten i 2007 har hatt totale utslipp av klimagasser på over 1 million tonn.

Så hvorfor er det så liten interesse for verstingen hos grønne politikere og miljøvernorganisasjoner? Neppe fordi kostnadene med elektrifisering vil komme som en post på statsbudsjettet. Rett nok vil elektrifisering svi økonomisk. Kostnadene er beregnet til nærmere 10 milliarder for alternativet som kutter nær hele utslippet av CO2, 2,5 milliarder kroner for alternativet som tar to tredels kutt.

Dessverre synes det som både miljøbevegelsen i Finnmark og nasjonalt er mest opptatt av egen profilering, eksempelvis gjennom å kjøre en tapt kamp mot gruveslampdeponering i Repparfjorden. Det er viktigere å kose seg med en symbolpolitikk enn å ta de viktige miljøkampene.