1. januar skilles kirke og stat, uten at det har vært behov for terapi eller annen krisehjelp. Forholdet har da også vært platonisk i mange år, samtidig som pengeoppgjøret ikke har bydd på de helt store utfordringene.

Etter 500 års samliv har forholdet kjølnet. I et stadig mer sekulært og moderne samfunn har ekteskapet blitt en smule kunstig, for ikke å si unaturlig. Samtidig finnes det en opplagt dobbelhet i at «husholdet» har felles økonomi, der kirken får et romslig rammetilskudd som neppe innbyr til den store dramatikken.

En så godt planlagt skilsmisse gir da også stabilitet, trygghet og forutsigbarhet, noe vi tror er en fordel for alle parter. Human-Etisk Forbund kunne sikkert håpet på et klarere brudd, men da glemmer man at historie og tradisjoner ikke er noe som bare tippes på skraphaugen. For mange er en fri og uavhengig folkekirke en positiv del av hverdagen, spesielt hvis alternativet er at konservative krefter trekker kirka i en annen og smalere retning. En sammenstimling av mørkemenn vil gjøre kirka mindre relevant for samfunnet for øvrig.

Hvis kirka skal være relevant i en ny tid, bør den likevel ha en selvstendig tilnærming til samfunnet rundt seg, basert på etiske refleksjoner. Nylig fikk både Olav Øygard og andre biskoper et rapp over fingrene fra statsministeren etter at de tok seg den frihet å kritisere norsk asylpolitikk. Ikke antallet som slipper over grensa, men mer hvordan vi faktisk mottar de som kommer og omtaler våre neste. Vi er oppmerksom på hvem som sitter på pengesekken, men kirkas ledere må ha mot og vilje til å kommentere eller protestere i sentrale verdispørsmål, inkludert hvordan vi behandler våre medmennesker.

Den friheten gjør naturligvis også at det kommer saker som gjør kirka mindre «folkelig». Det er ikke sikkert at vigselsliturgien for likekjønnede hadde vært like grei skuring i en mer selvstendig tilværelse, men da er det en fare for at kirka definerer seg bort fra folket. Den tilliten må kirka nødvendigvis få når de som bestemmer ikke er statsansatt.

I lokalsamfunnene blir kanskje skilsmissen mindre synlig, all den tid de fleste i realiteten er kommunalt ansatt og at kommunene har hatt ansvaret for å bygge og vedlikeholde kirkene og gravplasser. I dette ligger det også at kirka fortsatt vil være viktig for sentrale ritualer i våre liv. Vi får være så ærlige å medgi at dette er viktigere enn at kirka som sådan plutselig er et selvstendig rettssubjekt.