Denne uka kom den triste meldingen om at visesangeren Ivar Thomassen var gått bort, bare 62 år gammel. Vi har mistet en høyt respektert visekunstner, som med skarpt blikk og bankende finnmarkshjerte beskrev og formidlet den virkeligheten vi befinner oss i.

Tomrommet og savnet etter Ivar og andre kulturelle arkitekter i nord handler blant annet om at Finnmark behøver historiefortellere, de som kan omforme hverdagen til treffsikker poesi og melodier som vekker noe i oss, enten det spilles på patrioriske strenger eller at de bråkjekke av oss trenger et ironisk spark på skinnleggen. Da var denne litt beskjedne og tilbakeholdne visesangeren fra Russenes på plass, jordnær og nøktern i sin tilnærming. Ofte er antydningens kunst mer effektiv enn brautende skråsikkerhet.

Han traff en nerve, mante fram den polare sjela vi alle fornemmer – og dro litt i røttene i vårt karrige jordsmonn. Blant annet dvelte han ved den evige identitetkrise knyttet til tre stammers møte, nær sagt i motsetning til konflikten i det offentlige rom, der alle kiver om å forsterke konfliktlinjene. Kanskje vi forfrosne finnmarkinger trenger is i magen.

Like viktig er budskapet i Finnmarks egen nasjonalsang, «Imella multebær og mygg»:

– Det er gode røtter i den jorda som frys.

En treffsikker forklaring på hvorfor vi «sto han av» og brettet opp ermene, selv etter at alt av hus ble svidd av da okkupasjonsmakten flyktet hjemover.

Arven etter Ivar Thomassen er tidløse sangskatter som vil øke i verdi med årene.  Skoler og barnehager har de siste årene funnet stor glede i å løfte lokale sanger og melodier som formidler nærhet og gjenkjennelse. Korene i Finnmark vil innlemme sangene i sine repertoar – og selv ukjente låter fra de platene som er gitt ut, vil løftes fram i lyset.  En annen kulturpersonlighet som gikk bort så alt for tidlig, Harald Devold, beskrev Thomassen som «en skjult juvel» da Altaposten portretterte visesangeren i 2009. Vi tror det er en juvel som vil skinne.

Mange av våre mest folkekjære poeter har en egen evne til å tolke menneskene rundt seg, fra Alf Prøysen til nordnorske poeter som Arvid Hanssen og Helge Stangnes. Det handler også om å se verden i fugleperspektiv, for deretter å sette pris på de nære ting. I det samme portrettet i Altaposten, forklarte Ivar Thomassen hvordan han etter fem års opphold i sør, fikk en fornyet kjærlighet til Finnmark. Man må bort for å se hva man har, gjerne med ei lampe langs leia som tar deg hjem, som Ola Bremnes sier det i «Har du fyr?».

Forfatteren Tor Jonnson sier det kanskje best av alle: «Nærast er du når du er borte».

Slik blir det også med Ivar Thomassen.