Kjente og velbrukte scooterløyper i Finnmark og Nord-Troms bør unntas fra nye og rigide krav i plan- og bygningsloven, i tråd med den sedvane som er skapt gjennom mange år med utfart for innbyggerne lengst nord i landet.

Som Altaposten har hatt fokus på denne uka, er fjorårets endring i motorferdselsloven i ferd med å bli en bumerang som treffer scooterbrukerne i bakhodet, fullstendig uforvarent og helt i strid med intensjonen med lovendringen. Det som skulle gi fleksible og fornuftige endringer, er i ferd med å bli logisk revers, med ekstra byråkrati og langdryge prosesser.

Alta ser ut til å være den eneste kommunen i Finnmark som har forutsetning for å innfri kravene som stilles, takket være handlekraft hos Jon-Håvar Haukland & Co. i administrasjonen. De er godt i gang med en kronglete forsering av snubletråder, men det kan skorte på mulighetene i mindre kommuner fram mot deadline i 2021.

Det rammer samtidig den helheten mange har vært opptatt av, blant annet med å skjøte sammen løyper på tvers av kommunegrensene og gi muligheten til å bruke islagte vatn. Ønsket om å tilby fornuftige traseer for reiselivsnæringen har også vært en av intensjonene bak lovendringen. I stedet blir det en obstruksjon av både folk og næringsliv.

Det vil være dårlig nytt for vanlige, lovlydige innbyggere som er opptatt av rekreasjon og trivsel. Intensjonen var å myke opp den stivbeinte motorferdselsloven, men det var i bunn og grunn ment for miljøer lengre sør i landet. Hele tiden har forutsetningen vært at det hele skulle skje i trygge og forutsigbare rammer.

Regjeringen anført av Frp og saksordfører Jan Henrik Fredriksen bør raskest mulig trekke i nødbremsen og sørge for at papirmølla ikke kladder til fornuftige og fleksible løsninger. Når intensjonen med loven kolliderer fullstendig med virkeligheten, bør det ikke være noe prestisjenederlag å sørge for orden i kaoset.

Vi er nemlig stygt redd for at akkurat dette blir tilfelle etterhvert som kartleggingen skrider frem. Det er ikke bare desibelkravet som blir en utfordring. Vi kan levende forestille oss hvor komplisert det kan bli å «tråkle» seg gjennom kuperte løyper, for eksempel i kystnære områder der rasfare kan oppfattes som et permanent problem i et regelstyrt byråkrati. I stedet for oppmykning, kan vi få en vegg av hindringer.