En syv år gammel gutt ved Gakori skole ble tirsdag utsatt for det som må oppfattes som alvorlig vold og krenkelse i SFO-tiden, helt uakseptable handlinger som setter spørsmålstegn ved tryggheten til barna.

I tillegg til å kartlegge hva som har skjedd, er det naturligvis nødvendig å se nærmere på rutiner, organisering og bemanning, for å unngå lignende situasjoner og gjenopprette tillit hos alle parter. Her er det bare ofre.

Det er nemlig viktig å ha med seg at de som står bak mobbingen og trakasseringen selv er barn. Det betyr at skolen og hjelpeapparatet også må følge opp disse skoleelevene, i tett samspill med foreldrene. Situasjonen kan umulig være grei for noen av partene, både med tanke på selve hendelsene og massiv mediedekning lokalt, regionalt og nasjonalt. Det skaper et ekstra trykk på alle.

Desto større grunn til å kommunisere klart og tydelig at det som har skjedd ikke er akseptabelt, verken på skolen eller i fritida. Det er ikke sikkert at noen helt har klart å ta inn over seg alvoret i voldsutøvelse, så her er det behov for profesjonell bistand. Det er viktig at skolen og skoleeier Alta kommune har gjort sitt ytterste for å kartlegge hva som rent faktisk har skjedd, vurdert alvorsgraden og dermed tatt saken videre med politi og barnevern.

Varslingsrutinene må og bør være et tema. I tillegg til at foreldrene må få raskt beskjed fra skolen om hva som har skjedd, det vil si direkte kontakt, er det naturlig at den aktuelle skolen kontakter Alta kommune som har verktøyene tilgjengelig når det skjer noe ekstraordinært. Spørsmålet vil være hvor raskt man klarer å oppfatte alvoret i situasjonen. Åpenhet og klare beskjeder må stå sentralt.

Vi tror det er viktig å være føre vâr, drive med forebygging og ha krystallklare rutiner for hvordan dette håndteres. I løpet av de siste årene har skolene fått klare krav til hvordan man takler mobbing, men det gjelder å være forberedt på ulike scenarier. Mobbingen kan ofte foregå over lang tid, både fysisk, mentalt og ikke minst digitalt, men kan også eskalere raskt og ukontrollert. For eksempel i skolegården.

Skolen har naturligvis ansvaret for det som skjer på skolen, uavhengig av om skolegården er stor og uoversiktlig. Ofte handler det om hvilke ressurser som er tilgjengelig, for eksempel antall ansatte. Det må kommunen se nærmere på – og det er heller ingenting i veien for at man avgrenser et skoleområde, slik at oversikten er tilfredsstillende.

Vi tror ingen ønsker en situasjon der elevene fotfølges av lærerne i friminuttene eller at overvåkningskameraer monteres på skolene. I dette ligger det at både skoler, barnehager, SFO og foreldrene jobber sammen om holdninger og griper inn så raskt som mulig når det oppstår sykdomstegn i miljø og «kultur» ved skolen.