Kravet om eierrettigheter på Stjernøya i Altafjorden ble avvist av Høyesterett. Det er en viktig avklaring når resten av landarealene i Finnmark skal saumfares av Finnmarkskommisjonen.

Dommen er nemlig helt i tråd med kommisjonens rapport fra Stjernøya og Seiland, i tillegg til at Utmarksdomstolen har kommet fram til samme konklusjon når «funnene» skulle etterprøves rettslig. Så er det selvfølgelig helt legitimt at Stjernøy reinbeitedistrikt og Sara-gruppen bringer saken inn for høyeste nivå i norsk rettsapparat, blant annet fordi dette området er først i løypa når det gjelder kommisjonens anbefalinger.

Finnmarkskommisjonen har naturligvis ikke fasiten på hva som er rett og galt når det gjelder eksisterende rettigheter basert på lang tids bruk. Selv om det har vært rettslige oppgjør tidligere om land og vann i fylket, er vurderingen i lys av finnmarksloven upløyd mark, bokstavlig talt. Dommene fra Utmarksdomstolen og Høyesterett er dermed å betrakte som retningsgivende for andre saker som spilles inn i framtiden. Alt tyder på at kommisjonen har lagt seg på en linje, der kartet stemmer godt med terrenget.

Dommen skaper også en presedens som kan medføre at det ikke blir inflasjon av parallelle rettslige oppgjør, som ikke tilfører saken nye momenter. Det har nemlig vært god grunn til å frykte at kartleggingen og avklaringen av eierrettigheter blir en ekstremt kostbar «maraton», uten at målsnøret er i sikte. Etter vår mening kunne de mest prinsipielle avklaringene vært gjort i det ordinære rettsapparatet, slik at man slapp å vurdere meter for meter i et langstrakt fylke. Det er en situasjon som sørger for at temperaturen og konfliktnivået vedvarer i lang, lang tid.

Høyesterettsdommen er etter vår mening en seier for allmuen og felles bruk av arealene i Finnmark. Den prinsipielle avklaringen er raus med brukerrettigheter, men fastslår det vi allerede vet om fylket: Vi har arealer som brukes av mange grupper og som rent mentalt har vært felleseie. Klare, rettslige eierrettigheter skal naturligvis anerkjennes, slik man har gjort tidligere for fem prosent av land og vann i Finnmark, men det er på det rene at domstolene ikke legger opp til et lappeteppe av rettigheter i fylket. Kollektive bruksrettigheter og hensyn til allmenningen kan til og med være litt av sjarmen med Finnmark, spesielt hvis vi også har evne og vilje til å vedlikeholde naboskapet.