Tegn i tiden kan føre Finnmark Senterparti på skuddhold for stortingsplass neste høst. Det knallharde kjøret for kommunesammenslåing, regionalisering og sentralisering kan møte en motstrøms «Brexit-bølge» av sympati til distriktspartiet framfor noen.

I en gryende nominasjonsprosess blir det en hard kamp mellom Arbeiderpartiet, Frp og Høyre om de fire ordinære mandatene neste høst. Det er i seg selv en spennende fight, men det finnes en del miniputter som kan spise av lasset og gjøre opp seg imellom.

Først og fremst handler det om utjevningsmandatet, selv om det naturligvis er mulig å gjøre et solid byks på en nasjonal medgangsbølge og bli plagsom for de store. I dag er det SV som har dette mandatet, men sammen med flere av sentrumspartiene blir det en forutsetning at de faktisk har nasjonal oppslutning over sperregrensa. Da er alt mulig.

Når Senterpartiet kan bli en faktor i stortingsvalget i distriktene, handler det om at partiet framstår som det tydeligste partiet i de store prosessene som pågår. Litt avhengig av hva man mener om disse sakene, blir Senterpartiet vekselsvis kalt for bakstreversk eller distriktenes venn. Partiets ståsted behøver ingen å tvile på.  De befinner seg på behørig avstand fra de som omfavner reformprosessene som nå strekker seg ut til den minste utpost, med håp om færre kommuner og fylker.  Partiet må imidlertid svare for et eventuelt rødgrønt samarbeid og sitt tette forhold til Arbeiderpartiet, som bak sin tåkete framferd, er tilhenger av å foreta seg noe med strukturen.

For å erobre dette smutthullet, er Senterpartiet avhengig å rugge båten så det merkes i det offentlige rom. Partiet har slitt med å mobilisere de siste årene og har ikke flust med frontfigurer. Dagens leder i Finnmark Senterparti, tidligere Hasvik-ordfører Geir Iversen, framstår som den mest aktuelle kandidaten. Han er en uredd distriktsforkjemper, som har vært spesielt på hugget i fiskeripolitiske saker. Det kan Finnmark ha bruk for i maktens korridorer.

En ny fargeklatt er Fabrice Caline i Loppa, mens gruppeleder på fylkestinget Kurt Wikan synes å være muligheten i øst. For Altas vedkommede er det Jan Martin Rishaug som har klarte å puste liv i forsamlingen, men ikke mer enn at partiet med nød og neppe fikk plass i kommunestyret. De har med andre ord en jobb å gjøre før stortingsplass er innen rekkevidde, men behovet for en motstemme til nasjonale prosesser presser seg frem.