Regissør og manusforfatter Tommy Wirkolas ambisjon og intensjon om å lage film fra Narvik-fronten og Ofotfjorden er gledelig nytt, simpelthen fordi vi her snakker om en filmskaper som har vist stor handlekraft når han brenner for noe.  Med en bestefar i Alta bataljon har han også arvet innsikt og forståelse for at krigens herjinger i nord var ekstreme. Og har blitt ekstremt underkommunisert i både historiebøker og filmpoduksjoner.

Vi skal ikke bruke energi på å irritere oss over påkostede og storslagne filmproduksjoner om tungvannaksjonen, Blücher, Max Manus og nå «Kongens nei». Dette er også viktige og dramatiske felleshistorier om andre verdenskrig som vi trenger å formidle – og akkurat «Kongens nei» er det en hammerfesting som har lagt premissene for med sine levende og grundige historier. Alf R. Jacobsen har for ordens skyld brukt enorme redaksjonelle og litterære krefter de siste årene på å fortelle om Tipitz, Scharnhorst, partisanene, dramaet på Hopseidet og ikke minst begivenhetene i Narvik. Her er manus og research i bøtter og spann for de som måtte kjenne seg kallet.

Det er selvfølgelig paradoksalt at filmskaperne først får «tenning» når det handler om Jacobsens glimrende dokumentasjon om innledningen på okkupasjonen, både gjennom boka om Blücher og håndteringen fra myndighetspersoner som nå skal fortelles. Dramaet i nord er presentert på en noe mer smålåten måte på lerretet gjennom årene, selv om det må være udiskutabelt at Narvik-fronten, nedbrenningen, evakuering og motstandsbevegelse i nord «roper» etter episke uttrykk.

Vi håper og tror både Wirkola og andre klarer å skaffe nødvendig finansiering til storfilmer om det som skjedde i og rundt Narvik – i tillegg til andre dramaer som utspilte seg. En ny versjon av klassikeren «Ni liv» er også på trappene og kan kanskje være til inspirasjon.

Et stort poeng i så måte er det at norsk kultur- og filmpolitikk trenger et løft i form av et nytt skatteregime, slik Wirkola har vært inne på tidligere. Vi må friste produsenter og filmskapere til å ta i bruk autentiske lokasjoner, ikke sende dem til Øst-Europa for å få et budsjett i havn.

Vi har verdens beste filmkulisser selv, enten det er i Finnmark, Ofotfjorden eller på Gratangsfjellet det skal fortelles historie. Ingenting er bedre enn at nordnorske regissører forteller historiene fra nord, inkludert samiske filmkunstnere som opplevd en vitalisering i sporene til Nils Gaup og etableringen av et samisk filminstitutt.

Vi håper de nordnorske historiene også kan bidra til å synliggjøre det som skjedde under 2. verdenskrig. Det sterke filmmediet er en glimrende måte å få dette fram på.