Derfor blir ikke mannen identifisert

– Vi mener saken bør løses av myndighetene, ikke i form av gatejustis.

Illustrasjonsfoto: NTB scanpix 

leder

Mediene blir i ulike sammenhenger oppfordret til å identifisere kriminelle personer som skaper utrygghet. Det kan i spesielle tilfeller være et berettiget informasjonsbehov, men det kan også fungere som en gapestokk som trigger både lynsjestemning og selvtekt. 

I flere år har en vanekriminell skapt store problemer for næringsdrivende og privatpersoner i Alta. Det handler i stor grad om svindel og ID-tyveri, som gir store praktiske problemer for den som rammes. Det skaper også stor grad av utrygghet i lokalsamfunnet, noe Altaposten gjennom de siste årene har hatt mange vitnesbyrd på. Ole Viggo Føleide fortalte sin historie i gårsdagens avis og det er slett ikke vanskelig å forstå at dette skaper enorm frustrasjon, primært fordi en psykiatrisk diagnose binder politiet og rettsapparat på hender og føtter.

Etter pågripelse blir mannen i realiteten sluppet fri, ettersom det ikke finnes mandat til fengsling eller sanksjoner. Dermed fortsetter belastende kriminell virksomhet, en uverdig runddans som burde vært stanset for lenge siden. For myndighetene burde dette vært helt uakseptabelt og vi finner det ganske så absurd at en slik situasjon kan vedvare i flere år, med utallige uskyldige ofre som mister tilliten til systemet. I så måte er dette ekstremt skadelig for troverdigheten til politi- og påtalemyndigheten.

Vi mener saken bør løses av myndighetene, ikke i form av gatejustis. Altaposten forholder seg til et etisk rammeverk som tilsier at man skal være varsom med bruk av navn og bilde på personer som omtales i forbindelse med straffbare forhold. Det særegne med dette tilfellet er at de fleste forbrytelsene i regi av «mannen som ikke kan straffes» til enhver tid befinner seg på et tidlig stadium av etterforskning, all den tid det ikke utferdiges verken tiltaler eller dommer. Det handler forsåvidt om klare bevis og mistanker, men situasjonen er svært spesiell. Det dreier seg videre om en relativt ung lovovertreder med en sykdomsdiagnose, noe som er vanskelig å overprøve for både media og andre. Videre handler det også om at dette er saker som er belastende for familie.

På den annen side av skalaen er det overhengende fare for at forsvarsløse personer blir rammet av gjentatte kriminelle handlinger og at en identifisering kan hindre at uskyldige blir mistenkt eller ofre. Vi registrerer at mange på sosiale medier truer med å ta affære, noe vi mener kan skape farlige situasjoner. Å ta loven i egne hender kan sikkert være fristende, spesielt for de som opplever konsekvensene på kroppen, men det er noe vi advarer sterkt mot.

For offentlige personer er terskelen for identifisering lavere. Har samfunnsrollen relevans, kan det være riktig å fortelle lokalsamfunnet hvem som er tiltalt og dømt. Det kan gjelde alt fra politikere til betrodde samfunnsstøtter, eller redaktører for den saks skyld. Vårt håp er at regjeringen og justisdepartementet bruker tid og energi for å tette dette smutthullet i loven, både av hensyn til samfunnet og kriminelle som befinner seg i en slik ond sirkel.