I dag er det nøyaktig 50 år siden riggen Ocean Traveler satte borekronen i den første letebrønnen i Nordsjøen og la grunnlaget for senere funn og en formidabel velstandsutvikling i Norge. Spørsmålet er om eventyret kan forlenges i nord og om det er «klima» for å utnytte ressursene i Barentshavet fullt ut?

Det var først i 1969 at Phillips sto for selve stjernetreffet på Ekofisk-feltet, men i denne bransjen er det tålmodighet, lang horisont og stor risiko som gjelder. Det tok nemlig flere år før sporene av hydrokarboner ble til håndfast bevis på at nasjonen satt på en gullgruve. Slik vil det også være i forhold til progresjonen i Barentshavet. Det tar tid, og hver eneste beslutning må måles opp mot både lønnsomhet og risiko. Alle som husker innspurten for et positivt vedtak for Snøhvit og Melkøya, skjønner at dette handler om små marginer og finstemt politisk håndverk, som at det ble tilrettelagt for et skatteregime som gjorde utbyggingen samfunnsøkonmisk spiselig. Den samme debatten vil komme om hver eneste lille beslutning i Barentshavet, i tillegg til at motkreftene og behovet for omstilling er viktig elementer i vurderingen for hva som skal skje utenfor Finnmark. Den lave oljeprisen er blant de tingene som gjør at mangel på forutsigbarhet er en utfordring.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er mannen som mange peker på når det gjelder «skatteletten» som banet vet for Snøhvit. I dag er han direktør i interesseorganisasjonen Norsk olje og gass som jobber for å videreføre eventyret i nord, vel vitende om at olje og gass fortsatt vil være en viktig del av energibehovet globalt.

– Dette har vært 50 år som fullstendig har forandret Norge. Oljen har gitt oss det økonomiske grunnlaget for å være et av verdens rikeste land, sier  Schjøtt-Pedersen til NTB i dag.

Den virkelighetsbeskrivelsen er det vanskelig å komme utenom. Det handler om en velstandsøkning som har løftet både den enkelte og det sosiale fallnettet som er så viktig. Det handler om mange ting vi tar som en selvfølge i dag – og det handler ikke minst om servicetilbud vi skatter høyt i dag. Det handler om helse, skole og omsorg, selve grunnstammen i det tilbudet vi skal ha.

På den annen side kan det anmerkes at oljenasjonen er så økonomisk velsmurt, at det kan virke bedøvende på mange andre områder. Av og til har vi også en mistanke om at misnøyesamfunnet neppe hadde vært like velutviklet, uten at vi hentet opp så store verdier og fått så mye gratis. Først og fremst bør vi imidlertid være takknemlig for et velferdssamfunn som har gitt mange et løft.

Den store utfordringen er klimaendringer. Det gir behov for omstilling, parallelt med at vi jobber for optimal beredskap og sikkerhet i de områdene som skal åpnes for leting og eventuell utvinning. At vi har vaktbikkjer som passer på, behøver slett ikke være en ulempe. Det kan også være skjerpende. Dernest er det viktig at vi jobber kontinuerlig for å ha flere bein å stå på, både når det gjelder arbeidsplasser og verdiskaping. Vi må nemlig skape for å ha det skole- og helsevesenet vi ønsker.