Fredag skal blant annet statsministeren kaste glans over Fefo-jubilet, en markering som gir oss alle anledning til å dvele ved erfaringene.
Finnmarkseiendommen (Fefo) har måttet påregne skyllebøtter fra de fleste himmelretninger i løpet av de ti første årene. Det kan være uttrykk for at forventningene er vidt forskjellige, avhengig av hvilket ståsted man har i synet på forvaltning av land og vann i fylket.
Rettesnoren er finnmarksloven som i høyeste grad skapte temperatur og motforestillinger i forbindelse med en hjemmelsoverdragelse som omfattet 95 prosent av Finnmark. Polariseringen vi opplevde før loven ble vedtatt og Fefo ble opprettet, er riktignok dempet gjennom disse barndomsårene, men ligger sannsynligvis latent når tenårene nærmer seg med stormskritt.
Vi har registrert at det finnes sametingspolitikere som ønsker en gjennomgang av finnmarksloven for å få en kvalifisert vurdering av om loven har fungert etter intensjonen. På andre siden av bordet har vi aktive motstemmer som EDL og Frp, som også vil avvikle Sametinget, men hovedinntrykket er at man er tilfreds med at det har vært konsensus i store deler av tiårsperioden.
De seks representantene, som er oppnevnt fra henholdsvis fylkestinget og sametinget, har i stor grad vært enige om retningen. Noen unntak er det, blant annet i hvilken grad Fefo skal engasjere seg i verdiskaping. Gjennom Finnmark kraft har man blant annet ønsket å være starthjelper for utnyttelse av vindressursene i fylket, men her finnes det åpenbart ulike syn på om Fefo skal være eier og aktør. Det er en uenighet som raskt kan tilspisse seg, slik vi har sett utenfor styrerommene, der bergverk, havbruk, energi og andre arealsaker skaper jevnlige disputter.
Vi er for vår del glade for at Fefo, som er der for finnmarkingene, spiller en offensiv rolle for å skape verdier og arbeidsplasser. En passiv forvalter, som kun er opptatt av være sekretariat for jakt, fiske og arealer, blir etter vår mening for bakoverlent. Videre er vi glade for at finnmarksloven ikke ble den konfliktskaperen Altaposten og mange andre fryktet. Det har ikke blitt noe eiermessig lappeteppe i fylket, fordi Finnmarkskommisjonen i stor grad har kommet fram til at kollektive brukerrettigheter er gjennomgangstonen. Her ligger også kimen til misnøye, all den tid mange mener de har krav på eierrettigheter. Det gjelder både reindrifta, bygdelag og enkeltpersoner.
For noen er hele konstruksjonen uspiselig, ettersom styret er utnevnt av både fylkestinget og sametinget. Selv om Fefo avviser at etnisitet er et tema i forvaltningen, er det ulike syn på den prinsipielle siden av saken. Det er en debatt man bør være mottakelig for, selv om den garantert bidrar til at Fefo sliter med oppslutning, synlighet og omdømme. En levende debatt behøver ikke være en ulykke, den er tvert imot veldig lett å forstå på grunn av at befolkningen har forskjellig syn på denne saken. Så tror vi debatten scorer på større grad av saklighet, uten at det lages fiendebilder.
Fefos rolle kan uten tvil diskuteres og utvikles. Mange mener det beklageligvis har blitt en forlengelse av det regimet vi hadde før 2006, mens andre lengter tilbake til Statskogs mer upolitiske agenda, før prispresset slo inn for fullt og ga markedskreftene fritt leide i sentrene, blant annet i Alta der kvadratmeterprisen har steget radikalt. Det er dessverre en privatiseringsmekanisme som svir, spesielt for familier i etableringsfasen.