Det er synd og trist at Kautokeino menighetsråd nok en gang går i bresjen for mangelfull toleranse og respekt for medmennesker.

Lenge før den alternative liturgien er på plass, velger menighetsrådet å kaste den første stein. Ikke bare mot kirkas eget, demokratiske system og kirkemøtets flertall, men også mot de menneskene som har valgt å være åpne og ærlige i forhold til sitt eget liv. Det handler om to voksne og likeverdige mennesker som ønsker å inngå ekteskapsløftet og formalisere et forpliktende samliv under den kirkelige paraplyen, som her blir skjøvet ut i kulda.

Statskirke-begrepet er riktignok på hell, men biskopene har pekt ut kursen for en åpen og inkluderende kirke, en retning som gjør det mulig å ha en offentlig finansiert kirke som er relevant for de menneskene som lever i samfunnet. Alternativet kan være å miste fotfestet fullstendig i et stadig mer sekulært samfunn.

Trosfrihet betyr naturligvis at det er fullt mulig å være bokstavtro kristen, som blant annet mener at vedtak hjemlet i det lutherske bekjennelsesskriftet Confessio Augustana av 1530 er viktigere enn kirkemøtets tolkninger i dag. Det er nok av menigheter som har plassert seg på denne hyllen, for så vidt også med statlig støtte. Det er til og med lov å mene at kvinner skal tie i forsamlingen og at dødsstraff er salvende for samfunnet, slik vi også ser i toneangivende muslimske retninger, som ikke skyr noen midler for å få sin vilje. De gjør krav på sannheten, basert på koranen som ble meislet ut for 1300 år siden. Der handler det om ren, skjær fundamentalisme, med krav om at sharialovene skal overskygge de lovene som er demokratisk forankret.

Kautokeino menighetsråd mener tydeligvis også at de glatt kan heve seg over det biskopene måtte finne på i sin villfarelse. Rådet har også tidligere fått status som mørkemenn for måten de håndterer omgivelsene på. Vi håper det offisielle Kautokeino, med ordførere og politikere i spissen, tar kraftig til motmæle mot de holdningene som kommer til uttrykk. Vi mener ikke at medlemmene i menighetsrådet ikke skal ta i bruk sin ytringsfrihet, men for bygda og kommunen må det være nedslående å bli identifisert med denne type vedtak og en ruvende taushet rundt spørsmålet. Da bør klare ytringer møtes med minst like klare ytringer.

I den samiske kommunen bor det mange mennesker som har førstehåndskunnskap om hvordan det oppleves å være en minoritet og hvor viktig det er å  hegne om egne verdier, egen kultur, egen tro og eget følelsesliv. Å være minoritet i minoriteten har vist seg å være en prøvelse av de sjeldne, også i det samiske samfunn. Slik har det vært for lesbiske og homofile. På toppen av det hele blir de nå møtt med en sykdomsdiagnose og bedt om å være noen de ikke er. Det er ikke sannheten, verken overfor Gud eller seg selv – og løgn er ingen god ide for de som ønsker å følge budene.