Indre Finnmark tingrett legger sin beskyttende hånd over de aller minste og mest utsatte reineierne med sin domsavsigelse før påske.

I bunn og grunn ville kravet fra myndighetene om kutt i flokken skjøvet siidaen ut av næringen, så her borger det for en ny diskusjon om grenseoppgangene. Det er en debatt reindriftsstyret bør ta, selv om det skulle bli en anke. Rent prinsipielt har nemlig tingretten også brakt inn internasjonale rettigheter i sine vurderinger.

24 år gamle Jovsset Ante Sara tok opp kampen mot den pågående reintallstilpasningen, på uredd vis og stor grad av alvor. Saken kan nemlig skape presedens for langt flere. Pålegget om å halvere flokken fra 150 til 75 virket da også ekstremt rigid i forhold til den opprinnelige tilnærmingen knyttet til beiteforhold og bærekraft. Det er en kjensgjerning at mange har brukt tiden i forkant av tilpasningen til å stå best mulig rustet for kuttene, men vi sliter med å se poenget ved å straffe de aller minste.

Det er ganske åpenbart at det er umulig å leve av reindrift med kun 75 dyr i flokken, så i bunn og grunn vil en slik marginalisering av små siidaer bety kroken på døra. Det er lett å se for seg at det er en villet politikk for å skape færre utøvere og mer areal, men vi tror det handler om at man ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til samisk kultur og næring. Det er i tillegg mange menneskelige omkostninger i forbindelse med det som må sies å være en søyle i samisk kulturbæring. Når det blir satt under press, er det viktig å være sensitiv i forhold til hva dette innebærer for familier og drivere.

Dommens oppgjør med prosentvis tilpasning bør være et grunnlag for debatt. Det bør være et nedre grense for hvor langt man kan bevege seg, uten at det betyr «game over» for siidaene. Vi registrerer at det finnes dem som mener dette betyr omkamp om reintallstilpasning i sin alminnelighet, men da minner vi om at skiftende statsråder og stortingsflertall i lang, lang tid har fastslått at økologi og bærekraft krever handling.

Det gikk så langt at riksrevisjonen påpekte manglende handlekraft – og da snakker vi om statsråder over en periode på flere tiår. Likevel; når man tar fatt på en så krevende prosess, bør man stille seg lyttenede til enkeltskjebner av de vedtakene som blir gjort. I dette tilfellet har de minste reineierne fått en forståelig håndsrekning, selv om det opprinnelige ønsket fra lovgiver var å lage en solidarisk ordning. Det er imidlertid det reelle resultatene av vedtektene som er mest interessante.