En god fjellvettregel heter at det er ingen skam å snu, og det bør også være en bra påminnelse når det tør opp til politisk uvær rundt Finnmark fylkeskommunes opptreden som arbeidsgiver. I «Bruer-saken» gikk fylkeskommunen på et knusende nederlag i en rettsprosess som har pågått over flere uker. Fylkesutvalget har vedtatt å følge administrasjonens råd, og anke dommen. Det er en beslutning som bør opp til en ny runde, og saken bør avsluttes med at anken trekkes. Samtidig bør fylkeskommunen igangsette en intern prosess for å sikre at de følger spillereglene i arbeidslivet og opptrer som en profesjonell arbeidsgiver.
Etter at Altaposten først omtalte den knusende dommen har vår konkurrent Finnmark Dagblad fulgt opp med kritisk journalistikk. I helgen gikk SVs hovedutvalgsleder og heltidspolitiker Johnny Ingebrigtsen til frontalangrep på medias håndtering av saken, og ikke minst FDs kritiske søkelys på fylkeskommunens opptreden som arbeidsgiver. Det er normalt ikke vår oppgave å gå i forsvar for en konkurrent, men her må vi slå fast at FD har gjort en prisverdig jobb for å belyse saken ved hjelp av systemkritisk journalistikk.
Ingebrigtsen synes ikke å ha noen sympati med arbeidstakeren og fagforbundene som har slått alarm. Dette er merkelig oppførsel fra en SV-topp med politisk ansvar for nettopp skolesektoren, hvor denne saken startet. Enda mer merkelig er det at hovedutvalgslederen etter eget utsagn ikke har gått gjennom dommen i detalj. At han og SV ikke er en del av fylkesutvalget og da heller ikke har vært med å anke saken, gjør han på ingen måte objektiv. At han i løpet av årene som har gått ikke har blitt orientert og konsultert om det som skjedde på Elevheimen/Alta videregående skole virker usannsynlig.
Dersom dommen blir stående betyr det at fylkeskommunen må ut med over 1,7 millioner kroner. Kommer saken opp til behandling i lagmannsretten og fylkeskommunen taper også denne runden, vil beløpet øke betraktelig. Når Altaposten mener at denne saken må opp til ny politisk behandling og at anken bør trekkes, er dette ut fra at saken kan være et brudd med de habilitetskrav som finnes. Fylkesrådmannen har selv hatt en rekke roller i saken, som den med det øverste arbeidsgiveransvaret, han står oppført som prosessfullmektig og til sist innstiller han på å anke det som var en knusende dom fra tingretten.
Dersom dette ikke er et brudd på juridiske habilitet er det i alle fall et brudd med normal forvaltningsskikk. Der skal den som innstiller skaffe seg mest mulig distanse i en sak. I denne saken har fylkesrådmannen gått inn i advokatens rolle, og det vil ikke være unaturlig å tenke seg at han kan ha opparbeidet seg sterke følelser knyttet til saken.
Vi behøver ikke gå langt tilbake i tid for å finne en sak som viser at det er all grunn til å stille spørsmål med den juridiske kompetansen i fylkeskommunen. På eget initiativ begynte fylkeskommunen å problematisere leiekontrakt og utbygging av Finnmarkshallen, opp mot ESAs regelverk. Det kostet fylkeskommunen opp mot én millioner kroner i advokathonorar, og bidro til en utsettelse av utbyggingen. ESAs konklusjon ble at utbyggingen ikke var noe problem. Også i denne saken toet fylkesordfører Runar Sjåstad sine hender og lot administrasjonen kjøre sitt egen løp.