Skal vi tolke de to statsrådene rett etter besøket under laksekonferansen i Alta, er det på tide å stille krav til oppdrettsnæringen, både når det gjelder satsingen på ny teknologi og miljøutfordringene som står i kø.

Den ferske fiskeriministeren Per Sandberg framstår sjelden som en glad laks når det buldrer fra talerstolen. Snarere var det en steinbit som glefset ut en klar melding om at milliardkonsernene må og skal ha orden i sysakene sine, selv om konsesjonene er irrgrønne eller trafikklysene sier «kjør på». Rømming, sykdom og store luseforekomster er uakseptabelt, spesielt hvis læringskurven er bratt og det ikke brukes nok av midler til forskning og utvikling av utstyr som hindrer problemene. Blant ønskene er lukkete anlegg, eventuelt mer trygge alternativer som står mot rømming og dårlig vær.

Det er mulig Sandberg så an publikum, som i stor grad besto av interesseorganisasjoner som er vant til å hytte neven mot havbruket, men vi oppfattet fiskeriministeren som ganske så genuin i sin tilnærming til problemstillingen. Hvis tanken er at det skal settes makt bak kravene, mener vi det representerer et litt annet signal enn det vi har blitt vant til. Å avfeie folk som er bekymret for Altaelva og andre verdifulle vassdrag, er ikke gangbart i det lange løp og vitner ikke om at føre var-prinsippet blir tatt på alvor.

Sandbergs klare budskap fra talerstolen er prisverdig, men den store testen blir naturligvis hvordan dette følges opp i praktisk politikk. Vi er i så måte enig med de som hevder at begrepet nasjonale laksefjorder har blitt utvannet og mistet noe av sin verdi, i den forstand at dispensasjoner har vært en smal sak. Det har gjort det mulig å tøye grensene ganske så ettertrykkelig, uten at det finnes særlig framdrift. Det sier kanskje noe om hvor viktig oppdrettsnæringen har blitt for sysselsetting og verdiskapingen her til lands.

Vi er fullstendig enige i at havbruk representerer en ekstremt viktig kilde til matforsyning og at potensialet er stort, men signalene om en mangedobling av biomasse i nord rimer foreløpig dårlig med de utfordringene som faktisk finnes mange steder. Vi tror myndighetene og oppdrettsnæringen sammen bør finne fram til incentiver som gjør det naturlig å forske, både på biologien og løsninger som skaper bedre vern for villaks og omgivelser.

De norske selskapene har et stort ansvar, ikke bare for den atlantiske villaksen, men også for den verdiskaping og drift som pågår i andre verdenshjørner. Norge er en stormakt på området, men ansvaret deretter. Det betyr sikker og god matproduksjon, i tett dialog med berørte parter. Et trygt havbruk vil gi stor framtid for næringen.