Alta har de siste tiår vært rigget for kamp for bedre sykehustilbud. Derfor har fastlegeordningen havnet i skyggen i helsedebatten, noe både vi i media, politikere og fastlegene må ta en del av ansvaret for.

Faktum er at parallelt med at det er kjempet fram en gradvis forbedring av spesialisthelsetilbudet har primærhelsetilbudet tatt et kvantesprang. Før fastlegeordningen var det nærmest umulig å komme gjennom på telefon for å få bestilt en time – og de som var heldig måtte vente i uker, ja kanskje måneder, på komme til legen. I dag ordnet det seg gjerne i løpet av en snau uke.

Denne helt utrolige forbedringen av førstelinjetilbudet har ikke kommet gratis. Ikke minst er tilgangen på leger kraftig forbedret gjennom en bevisst satsing på utdanningen, og flaskehalser i systemet er fjernet, slik at leger ikke lengre er den mangelvare den var for bare tiår tilbake i tid. Lokalpolitikerne, også i Alta, har mangedoblet utgiftene til primærhelsetjenesten med tilrettelegging for fastlegene. Finansieringen er basert på et spleiselag mellom pasientbetaling og kommunal tilrettelegging og kjøp av tjenester.

I vekstkommunen Alta har politikerne hatt problemer med å dimensjonere fastlegetilbudet til en økende befolkning. Det er litt av bakgrunnen for at legetillitsvalgt Olav Gunnar Ballo tidligere i år gikk ut med en kraftig advarsel på vegne av sine kolleger; Alta har aldri vært nærmere en krise i fastlegeordningen en i dag.  Noe av det som er kommet fram og dokumentert den siste tiden, er at en gjennomsnittlig fastlege i kommune-Norge er syv år i jobben. I Alta varer fastlegen bare litt over halvparten, fire år. Hver lege har sine pasienter, og får betalt gjennom et grunnbeløp for hver pasient. For legen blir det en balanse mellom lønn og arbeidsmengde.

I Alta er gjennomsnittlig listelengde 860 pasienter. Det er under landssnittet, men svært høyt til å være en kommune med flere timer til nærmeste sykehus. Selv beskriver legene med pasientlister på mellom 800 og 1000 det som svært arbeidskrevende, og gir normale arbeidsuker på 50-60 timer. Derfor vil flere ha kortere pasientlister, noe som gir lavere lønn, men fritid på et mer normalt nivå. Det er til å forstå sett ut fra fastlegenes ståsted. Men det handler også om befolkningens interesse.

Altaposten skal på ingen måte drive lønnskamp for legene. Det viser ligningstallene at de absolutt er i stand til selv. Dette handler ikke om lønn, men om levelige arbeidsforhold. Motargumentet er at i fastlegetidens barndom i Alta, var dagens listelengde på under 1000 svært sjelden. De fleste lå mellom 1000 og 2000 pasienter, uten noen fikk sammenbrudd på grunn av høyt arbeidspress. Tidene har endret seg, og byråkratiet rundt legene eksplodert og vi finner sjelden listelengder på over 1000. Statistikken viser også at altaværingen oppsøker fastlegen langt oftere enn pasienter i sykehusbyen Hammerfest oppsøker sin. Totalt gir det en normallege rundt 600 flere konsultasjoner per år.

Helt til slutt; fastlegene deler på, og får betalt for, legevakttjenesten. Kommune har kun råd til å ha hvilende lege på vakt på natt, noe som betyr at ved et hjertestans kan ambulansen komme uten medfølgende lege. Det er at akuttilbud en by på over 20.000 innbyggere ikke kan leve med, og når helseforetaket ikke vil åpne for styrking av akuttilbudet i forbindelse med Alta nærsykehus, må Altas politikere ta ansvar.