Finansnæringen er en bransje i dyp omstilling. At det tas grep for å møte helt nye behov er forståelig, men vi synes det er trist og bekymringfullt at en hel næring på så kort tid sentraliseres og dermed distanserer seg fra kundekontakt.

Det kan gjøre avstanden til gründeren og husbyggeren veldig lang. Det handler ikke bare om en dørstokkmil, men kanskje en kostbar reise for å få den kommunikasjonen man fortjener. Spørsmålet er om det går for fort i svingene i forhold til samfunnets behov – og da er selvfølgelig ikke uten betydning hvem eieren er.

Nordea har allerede skalket lukene i sin siste nødhavn i Finnmark, nemlig i Alta sentrum. Sparebank1 Nord-Norge har nylig gjennomført sin hestekur i landsdelen og det var bebudet et jordskjelv i Norges største bank. Finnmarkspakken til DNB er etter vårt skjønn drøy kost, både når det gjelder personmarkedet og næringslivet. De beholder kun ett kontor i Alta, uten at man sikrer særlig ekstra bemanning for å betjene kundene i resten av Finnmark.

Når både kontorene i Lakselv, Hammerfest, Kirkenes og Vadsø avvikles på brutalt kort tid, slukker man på sett og vis lysene etter seg i store deler av Finnmark og mister sitt største fortrinn, nærkontakten med kundene. Vi skjønner at DNB akter å være tilstede digitalt, og at de fortsatt vil låne ut og tjene penger i distriktene, men det er ikke nødvendigvis særlig gode grunner til å være lojal mot disse bankene. Akkurat som multinasjonale, sosiale medier spinner sitt nettverk globalt, finnes det en grenseløs finansnæring som ikke vil ha nevneverdig problemer med å kommunisere direkte med sine kunder. Heller ikke i den mer polare del av verden.

Det er da kjennskapen til lokalmarkedet er så viktig. Da handler det ikke bare om lån og prosjekter, men også om rådgivning. Alle som har fått allergi-reaksjoner av å havne i «ringen» til store selskaper, skjønner at servicegraden blir påvirket av denne utviklingen. Kanskje spesielt eldre kunder vil kunne føle seg akterutseilt.

Foreløpig har bankene bremset opp i Alta, men det behøver slett ikke være siste ord i saken. Argumentasjonen kan gjerne være den samme når Finnmark med sine 75.000 innbyggere blir fri for bankfolk. Vi skjønner at verden går videre, men noen av oss har kanskje et fromt ønske om at tjenestetilbud også har et snev av kjøtt og blod involvert.

På stadig flere områder er det også en utfordring at politikerne verken bryr seg eller har mandat til å gjøre noe med sakens realiteter, enten det er helseforetak, Avinor eller statlig eid bankvirksomhet det handler om. Vi skjønner derfor den resignasjonen mange føler på i dag.