Det er ikke og skal ikke være omkostningsfritt å bryte valgløfter noen måneder etter at stemmene er telt opp. Tillit og troverdighet er verdier man ikke skalter og valter med i utrengsmål.

Det fikk Alta Ap erfare i forbindelse med økningen i eiendomsskatten for en del år siden, en tabbe vi tror fortsatt henger ved partiet og har medvirket til at «røde» Alta har hatt et litt annet fargekart de siste årene. Det finnes naturligvis saker som provoserer fram endringer i holdninger og veivalg, slik vi har opplevd i Altas politiske miljø ved en rekke anledninger de siste årene, men det fordrer at begrunnelsen står til troende og man rent faktisk har plausible grunner til å endre oppfatning. Noe annet straffer seg i det lange løp.

I valgdekningen pleier Altaposten å utfordre politikerne på hva de mener i en hel rekke viktige saker, som et supplement til partiprogrammene. Rent bortsett fra at tydeligheten kan svinge en smule, oppfatter vi både program og det som blir fastslått i valgkampen som ledesnor for hva partiet mener de neste fire årene.

Etter noen få måneder har Alta-politikerne fått både helse- og samferdselspolitiske kjernesaker i fanget, både når det gjelder holdninger til sykehussaken og egenfinansiering av avlastningsveien.

Det kan godt tenkes at kampen for en helseutredning er fånyttes, slik direktør Finn Henry Hansen er inne på, men vedtaket om utredning og dagens visitt hos helseministeren handler om å overholde en «kontrakt» med velgerne. Utfra hva som ble uttalt i valgkampen, er det bred enighet om at en utredning skal gjennomføres. Det er vanskelig å komme utenom. At Alta nærsykehus må oppfattes som et viktig og nødvendig steg i riktig retning for helsetilbudet i Alta, forhindrer ikke at de fleste politikerne ser problemet med at sykehusstrukturen i Finnmark sementeres, til tross for store demografiske endringer og at ekstremt mange helsekroner reises bort. En utredning av selve strukturen i Finnmark er ikke gjennomført og burde naturligvis kommet før investeringsprogrammet ble et tema. Rent politisk har det imidlertid låst seg, dessverre. Pasientene blir etter vår mening taperen.

Valgkampen etterlot heller ingen tvil om at flertallet sier nei til en bomring. At det kommer rullering av Nasjonal transportplan hver fjerde år er ingen overraskelse, heller ikke for Alta Ap som under årsmøtet sa nei til en slik løsning. Mangel på tydelighet i valgkampen forhindrer ikke at Ap hadde med seg et vedtak som er vanskelig å rømme unna. Under medlemsmøtet sist torsdag valgte man da også diffuse «alternativ utredning av medfinansiering», en formulering som kan bli vanskelig å «kjøpe» for Statens vegvesen i arbeidet med NTP. Internt i Ap er det mange som mener hele Altapakken må vedtas nå for å sikre at ikke avlastningsveien havner langt bak i NTP-køen, men det burde i tilfelle vært knesatt før valget. Det ville være rakrygget og redelig. Den samme utydeligheten er det flere partier som kommuniserte i skolesaken, av redsel for å miste stemmer.

Samtidig er det bred enighet om at behovet for avlastningsveien tvinger seg fram og at kommuneplanen må følges opp. Det mener også bompengemotstander Frp, selv om det er uenighet om hvor mye det haster, hvor det haster og hvordan det skal finansieres. Vi kan alle synse om behovet for veien basert på hva vi opplever i det daglige, men her har vi årsdøgntall som viser at økt folketall gir store utfordringer, blant annet knyttet til infrastruktur og bolig- og industritomter. Den bekymringen finnes også i næringslivet, forståelig nok. Det er en uenighet vi må respektere, uten at vi bør strø om oss med karakterdrap av de som er uenige med oss. Vi tviler ikke er sekund på at de fleste debattanter vil Altas beste.