Regjeringen og støttepartiene har gjort kreative forsøk på å flytte penger for at budsjettene til U-hjelp ikke skal tørke ut i kjølvannet av migrasjonsstrømmen. Det er forsåvidt gode intensjoner, men innføringen av en flyseteavgift som kan ramme rutetilbudet i distriktene, er slett ikke rett medisin.

Norwegian og SAS var raskt ute med trusler om kutt i rutetilbudet til periferien, der det smerter minst og der de kommersielle rutene er sårbare. Det er synd at Nord-Norge umiddelbart oppfattes som en salderingspost for selskapene, men vi forstår defintivt frustrasjonen over at myndighetene legger lag på lag med byrder på de som rent faktisk drifter utenfor gryta.

I Alta har man sloss i årevis for å skape grunnlag for direkteruter til og fra Finnmark, vel vitende om at det ikke er enkelt å skape god frekvens for relativt få mennesker. Trafikkgrunnlaget basert på folketallet i Vest-Finnmark vil nødvendigvis gi utfordringer, spesielt når man heller ikke er samkjørte i ønsket om å ha navet i eget fylke. Det er ikke alle som støtter tanken om å bygge opp rutene fra Alta lufthavn, så begrepet solidaritet hentes bare frem når det stemmer med egne ambisjoner.

Et godt rutetilbud er en forutsetning for å beholde den gode utviklingen innenfor reiselivet, blant annet når det gjelder å utnytte ringvirkningene av nordlysturismen. Et svekket tilbud betyr også at vår konkurranseevne innenfor konferanse-segmentet blir skadelidende, i tillegg til at store deler av næringslivet i nord er avhengig av et velfungerende rutetilbud.

Det skal ikke rare fantasien til for å forstå at regjeringspartiene har vært under knallhardt press fra KrF og Venstre i utformingen av budsjettet. Der KrF kjemper en heroisk kamp for å skjerme utviklingshjelp, vil Venstre ha mer miljø i budsjettet. I den grad de har kjempet fram seteavgiften for å gi mindre flytrafikk, har de i hvert fall ikke skjønt hvilke konsekvenser dette får for distriktene. Uten tog og tilstrekkelig flytilbud, blir det lite miljøvennlig alternativ for å komme seg ut i verden. Det blir garantert mer biltrafikk og mer utslipp, enten man velger å dra til Ivalo, Luleå eller Tromsø.

Vi har en mistanke om at regjeringspartiene på sin side har kjempet hardt for sine prestisjesaker, som lette i personbeskatningen. Vi sliter med å se at kjøpekraften skranter hos den menige nordmann. Da har vi mer sans for tiltak direkte myntet på de som har minst, i tillegg til at man gjør alt for å skjerme næringslivet som skaper arbeidsplasser i en presset tid. Hvis det er noen som behøver gode rammebetingelser når ledigheten øker, er det næringslivet. For å sikre velstanden er sysselsettingen og verdiskapingen selve nøkkelen, og da er timingen dårlig når seteavifter og el-avgift øker byrdene.