Det kan kanskje oppfattes som en viss dobbelkommunikasjon når man den ene dagen presenterer designkonkurranse for et omsorgssenter til 700 millioner kroner, før det dagen etter legges fram forslag til budsjett der det meste av investeringer friseres fram til 2019. Sannheten er at de to presentasjonene henger nøye sammen.

Omsorgssenteret er nemlig svaret på behovet for en strukturell omlegging av drift av Altas eldreomsorg, før situasjonen blir fullstendig uhåndterlig på grunn av det økte behovet. Svaret er sentralisering av sykehjemstjenester og vemodig institusjonsdød i Kåfjord, Bossekop og Gamle sentrum. Verre blir det nå å forsvare investeringer som ikke er begrunnet i det samme behovet for rasjonalisering, først og fremst når det gjelder skolestruktur.

Tolker vi de nye makthaverne rett, blir det nye utredninger og omkamper, noe som i hvert fall på kort sikt gjør det mulig for rådmannen å foreslå stillstand på Aronnes og i Kaiskuru. Det gjør det mulig å kvele veiforbindelse mellom Saga og Kaiskuru – og til og med skuffe alle som venter på spilleflater. I et lengere perspektiv hjelper det imidlertid fint lite for kostnadsnivået at strukturen blir som i dag og det faktum at ostehøvelen går varm i Skole-Alta.

Regnskapsrapporten for tredje kvartal viser at Alta kommune halser langt bak resultatmålet på 2-3 prosent og et fåfengt ønske om en solid buffer i forventede «ulvetider». Da kan det ikke overraske at rådmannens permanente økonomiske hodepine ble overført til det nye formannskapet i formiddag. Både på kort og lang sikt er det sylskarp øks som er det anbefalte redskapet når rådmannens budsjett skal smis på plass. Budsjettet må endevendes for å finne kroner til både drift og investeringer. Det blir som å riste på en tom sparebøsse.

Å forene rådmannens beske lut med valgflesk blir nemlig en umulig øvelse. Politikerne som nå skal inn i budsjettprosessen, bør virkelig bruke tiden godt på å finne løsninger som letter på trykket, gjerne omforente vedtak som skuer mer fremover enn bakover. Selv etter fire år ved makta vil de blågrønne peke på investeringsnivået før 2011, mens Arbeiderpartiet med venner vil henvise til den magre arven de akkurat har fått i fanget. Spørsmålet er om denne runddansen vil være til hjelp for de som først og fremst er opptatt av gode tjenester, spesielt innenfor skole og helse. Vi er selvfølgelig ikke noe imot et tydelig ordskifte som markerer forskjellene – og der politikerne ansvarliggjøres for hvilke løfter man har strødd om seg i valgkampen.

Vi har en mistanke om at politikerne finner penger til et noe mer ekspansivt budsjett enn det rådmannen anbefaler. Det er en del av rollespillet, men vi håper alvoret synker inn og at man evner å foreta prioriteringer som neppe gir umiddelbar popularitet hos diverse pressgrupper.