Jeg dro en gang til utlandet for å oppleve bading uten overlevelsesdrakt, og møtte der en hotellansatt og hans piasavakost. Det var i utetrappen ned fra vårt boområde, og jeg stoppet.

Omkring mine nakne ben er luften varm på et vis som utomhus hjemme kun er mulig dersom man faller i bålet.

– Good mornings, sa jeg, nice weather today.

– Sir? svarte egypteren.

– The weather vel, it's very well, sa jeg og pekte opp.

Han nølte, samset hendene på kostens skaftende, og speidet opp.

Himmelen. Aldeles blå.

– Yes, sa jeg, look, it's no clouds. Thats really odd.

Jeg så han slet med å skjønne hvem Odd er. Jeg tror han mest stirret etter innkommende missiler.

Jeg ga opp og flippeti-floppet derfra. Bak meg tok hans kost igjen til å svisje, og det var da jeg forsto; de har ikke vær her. Mannen med kosten vet ikke hva vær er. Ergo ei heller i hvilken grad det er et være eller ikke være for hans skummetmelkehvite gjester fra nord.

Et spørsmål må besvares; hvorfor lengter man tilbake, etter de foreskrevne to uker med ligging i fjæra i Akkasukka? Hvorfor gjør man som gjessene som dras mot nord, når strutsen er alternativet, som velger å bli?

Ny trapp. Denne gang ned fra flyet på Alta lufthavn. Jeg kjente det så  inderlig vel; det er en bra ting å ha vær.

Jaha? Tenker kanskje du. Er det fordi værets makter understreker menneskets litenhet, så vi tvinges til å selv grave vår storhet ut av snøskavla? Er det? Eller atte værets forbannelse har skapt den førreligiøse og opprinneligste av alle utkastelser av ondsinnet svinemakt? Er det det da?

Ja, du spør. Nei, sannelig min skinnlue, er faktisk usikker.

Men nei, jeg tenker i første rekke på at vær får oss til å dra på benklær og ørevarmere og tykksålede sko. Sånn at vi slipper å forfryse, skal vi si godsakene og ørene og tærne. Bare det.

Kofferthjul og tenner som klaprer om kapp. Å, som jeg uenes med teksten på egen t-skjorte. No problem.

Vi har nemlig problem's per definisjon, vi som har vær. Som står og forsøker å mobilisere noe som minner om glede, på steder så værharde at selv stilla tar. Så hva gjør vi med problemet?

Forslaget er å lytte til Darwins advarsel, og tilpasse seg. Asap. Det har jeg valgt. Frossent barn skyr kulden, og første steg er å legge bort enhver illusjon om håp og mening i livet. Da vil du automatisk slutte å stritte i mot, og trekke innendørs. Her velges fritidssysler som på de praktiske og følelsesmessige er best mulig tilpasset det faktum at vi har vær. Ensom sturing i dyster belysning. På det viset blir mørketiden heller ingen nedtur.

Så vi sier kom kaldregn og kuling, kom skletta og sno. Når man først har erkjent, bortenfor enhver illusjon om bedring, at været har kommet for å bli, er enda verre vær bare til det bedre. For her er paradokset, som under darwinistisk trampeklapp gjør vår overlevelse mulig; jo dårligere vær, jo lettere bæres tungsinnet.

De hører i hop de to, som valne fingre i votten.

Det er så bra. Så bra at man stundom kjenner et snev av nesten glede. Da skal man vokte seg vel, og straks søke kur i en gløtt ut vinduet. Her vil man igjen erfare, at trøstesløshet og ei håp, er de kjærkomne stunder av gledes paradoksale forutsetning. Som tidligere sagt.

Anyway; således er det hell i uhell at det påståtte finværet alltid enten uteblir eller blir mulig å telle i tosifret antall minutter.