Jeg var og trente her om dagen. Ikke nok med at det er en merkelig hendelse i seg selv, men noe enda rarere skjedde mens jeg var der. En hendelse så sjelden, så unik. Så spesiell at jeg kommer til å huske den i mange år fremover.

En fremmed snakket til meg.

Dette var en person som ikke brydde seg om at jeg hadde hodetelefonene i ørene. Mens vi andre i treningssalen bare gransket hvor hardt naboen kjørte seg selv på tredemølla, skvaldret denne karen i vei og sa nøyaktig hva han tenkte.

– Den er tung den der, smilte han fra øre til øre, mens jeg prøvde å håndtere slynga på best mulig vis.

– Hæ? Spurte jeg, mens jeg tok ut ørepluggene. Snakket han til... meg?

– Ja, den er ikke noe særlig, gjentok han.

Og da var det gjort. Hodetelefonene var ute og dermed var det fritt frem for denne snakkesalige, fremmede mannen. Han fortalte velvillig om sine erfaringer med slynga. Hvor mange repitisjoner han tok, selv om han lot den være under dagens økt. I dag verket ryggen for mye. Ja, fordi han var ryggoperert.

Jeg kaller denne fremmede for Truls. Ikke fordi han nødvendigvis heter det, men fordi han så ut som en. Jeg spurte selvfølgelig aldri etter navnet hans.

Truls flirte godt og kom med noen kommentarer da jobbtelefonen min ringte og ringte.

– Du får bare ta den og si at du trener, foreslo han.

Vi nordmenn kan fort være mer inneslutta enn Nord-Korea. Vi skal ikke snakke med fremmede på busstoppet, i kassakøen på butikken og i alle fall ikke i garderoben til svømmehallen. Vi skal se ned, eventuelt rett frem, mens vi kanskje kan komme med et lite sukk når bussen enda ikke er kommet, fem minutter etter rutetid.

Til og med de stiveste briter, er mer omgjengelige enn Ola Nordmann. Butikkbetjeningen kaller deg «love» eller «hon'», mens de spør om du har det bra. Sitter du alene på en pub i London, tar det ikke mange minutter før en stamgjest finner veien til bordet ditt, og før du vet ordet av det har du lært mer om denne gamle pint-drikkende mannen som mangler en tann eller to i løpet av 15 minutter, enn du kan om kollegaen din gjennom tre år.

Så kanskje det ikke er så dumt å være litt mer åpen mot fremmede. Kanskje jeg også skal kommmunisere litt mer til verden rundt meg, enn bare et nikk og et forsiktig smil. Men kjenner jeg nordmannen i meg selv rett, kommer mest sannsynlig hodetelefonene til å være på neste gang jeg trener også.

KOMMENTERER: Journalist Merete Arnesen. (Foto: Frank Rune Isaksen)