«I eksperimenter med rotter oppdaget de spesielle hjerneceller som gjør dem i stand til å ha presis stedssans». Amerikanskbritiske John O'Keefe, og May-Britt Moser med sin mann Edvard, har fått Nobel-prisen i medisin. Det er et stort historisk øyeblikk for lille Norge.
– Du..., sier jeg til mannen, mens vi ser fru Moser hyle av glede og sprette champagne på TV. Samtidig som den mer sindige forskermannen hennes strever med å komme seg hjem.
– Jeg er litt usikker på den der innebygde gps-en i hjernen, sier jeg, før jeg drister meg til å si det jeg egentlig tenker på:
– De sier at alle har det. Men jeg tror kanskje ikke jeg er en av dem.
– Du har rett. Du har ikke det, sier han.
– Hva er det du sier? Hvordan kan du si noe sånn? Hvorfor skulle jeg ikke ha innebygd gps når alle andre har det. Til og med rottene, sier jeg, før jeg ser May-Britt Moser kysse ei rotte på TV.
– Det var du selv som sa det, sier han, og følger nøye med på rottene på skjermen.
Så tenkte vi nok likt begge to, at jeg ikke var særlig god til å finne veien, verken da jeg skulle gå alene i de merkede skiløypene i Bollo første gang, eller i Dublin da jeg gikk meg litt bort. Eller da jeg skulle kjøre venstre, venstre, venstre, høyre opp til Thomasbakken. For ikke å snakke om hva som er sør og øst og nord når vi er på fjellet. Og i Paris....
Jeg forsøker å se for meg undertegnede i en boks med en fastmontert måler på hodet, springe rundt og finne veien i boksen. Lurer på hvor glade de ville blitt om de fant ut at min innebygde gps ikke er der. 30 års forskning bortkastet, liksom. Ha!
Men at celler i bevegelse og rottehjernemønster kan få en hel, nobel verden til å gå av skaftet, det har for meg vært ganske uforståelig. Helt til jeg ser TV-programmet om fru Moser og mannen. Hun er ikke engang kjedelig, den godeste hjerneforsker May-Britt Moser. Hun er overveldet av livsgnist og følelser, langt utenfor A4-boksen (ikke den rottene løper i). Og hun har så hjertelige følelser for de rottene.
Hvor får de den motivasjonen fra? Og pengene? År etter år med forskning uten å gi seg. For en entusiasme, for en tålmodighet. Men hvordan kan de få Nobel-prisen i medisin, når det er psykologer de er? Hvordan vet de alt om anatomien, kjemien og biologien, matematikken og fysikken som må ha vært essensielt for å få dette til?
Jeg hadde aldri klart det. Jeg kunne kanskje forsket en kveld eller to, eller en uke om jeg oppdaget den innebygde gps-en underveis. Men i flere tiår? Neppe.
«De har gitt oss innsikt i ett av livets store mysterier», sa professor Ole Kein da han utropte vinnerne. Men for noen, som meg, betød den Nobel-prisen bare et nytt, uendelig stort mysterium. Men det hun ga av seg selv da hun ble spurt om hva hun følte da hun fikk vite om prisen, og strålte av all verdens juleglede.
– Hva tror du? Lykke!
Skål for deg og hjerneforskninga, fru Moser! Du er toppers!
Tilbake foran TV-en har min kjære også skjønt at det er fru Moser vi skal se på i kveld, ikke håndball eller Lilyhammer. Jeg kan se at han smiler. Så jeg tenker at jeg må komme med en sluttreplikk.
– Jeg tror ikke det er det at jeg mangler den helt. Den er bare ikke så godt trent. Og forresten. De rottene, de gjør jo ikke annet enn å trene opp stedssansen sin. Innebygd gps, du liksom. Det er ikke særlig vanskelig å finne frem i en boks, sier jeg.
