Den siste tida har debatten rundt netthandel blusset opp på nytt. Akkurat i opptrappinga til julehandelen. Butikkeiere maner til kamp mot digitale handlekurver og Paypal, mens Posten og Post Nord gnir seg i hendene, og hyllene på dagens utgave av postkontoret stadig blir mer overfylt.

Altas største fortrinn, mener bedriftslederne, er den gode servicen vi kan tilby. Her kan prisene tilnærmet matches, vi tar gladelig i mot returer og vi har nesten det samme utvalget som på nett.

Men er egentlig servicebildet like plettfritt som de siste utspillene i media skal ha det til?

I helga fikk jeg vanvittig lyst på biff med hjemmelaget pommesfrites. Kjøttet lå klart i fryseren, potene i kjøleskapet. Men for å få den sprøheten jeg var på jakt etter, måtte jeg ha en frityrkoker. Jeg har egentlig i hele sommer vurdert å skaffe meg frityrgryte, men frykten for å bli litt for ivrig i bruken, gjorde at jeg har utsatt det.

Men nå var altså lysten på pommesfrites for stor. Jeg måtte ha en frityrkoker.

Etter å ha vært innom tre butikker, fant jeg omsider en kandidat med en sikker og lur patent, til en overkommelig pris. Utstillingsmodellen var selvsagt den siste igjen, og joda, den kunne jeg jo få kjøpe. Men rabatt, det kom det ikke på tale å gi.

Jeg snerret tilbake et «javel» og stormet ut av butikken, like frityrløs som da jeg kom.

Det neste døgnet satt den lure frityrkokeren like fast i hjernen min som fett på en bomullsduk.

Det hele endte med at jeg slukøret dro tilbake til butikken og kjøpte utstillingsmodellen til full pris. Jeg fikk heldigvis brukt gavekortet på kjøpet, ellers ville nok Frøken Prinsippfast ha fått seg en ytterligere smell.

Da vi bygde hus i fjor, kjøpe vi all innendørsmaling hos en av forhandlerne i Alta. Vi fikk for så vidt forhandlet frem en «fast» pris på alle 3-liters spannene, selv om dette måtte påpekes hver gang vi var innom for å hente mer «Bomull» og «Mørk aubergine». Et av de siste rommene vi malte var kjellerboden, i fargen «Lime». Spannet rakk selvfølgelig ikke til to strøk på fire vegger, så jeg måtte tilbake til butikken for å hente mer. Men denne gangen trykket dama feil fyllingsgrad da hun «målte» opp malingen, noe som medførte at halvparten av veggene fikk en helt annen nyanse. Da jeg kom tilbake dagen etter, fikk jeg selvsagt et nytt spann, men det var også det. At jeg hadde malt i en time forgjeves var ikke så farlig. Ikke så mye som en ny malerull fikk jeg som kompensasjon.

Og heller ikke da vi kjøpte ny sofa, var det mange rabattene å hente. Selv om vi prioriterte lokalt fremfor å kjøre til sofaeksperten Bolia i Tromsø.

Og når slike episoder inntreffer, og de glemmer man ikke, letter det på samvittigheten de gangene jeg handler på nett.

Jo, jeg følte meg som en landsforræder da jeg hentet de fire kolliene på Kiwi med det nye serviset mitt fra Ikea (jeg hadde lett i Alta i over ett år etter et tilsvarende). Men samtidig; lever vi ikke i et fritt land, hvor jeg må få handle akkurat hvor jeg vil?

Jeg er en ivrig shopper. Punktum. Jeg får mye tyn av (menn i) familie og på jobb fordi jeg handler mye på nett. Men det betyr ikke at jeg ikke støtter lokalt næringsliv også. De siste to lørdagene har jeg brukt over 3.500 kroner i butikker på Alta sentrum (mat ikke medregnet). Og jeg kan garantere en hver av bedrevitende herremenn at jeg garantert legger igjen mer penger på Amfi og Parksenteret enn de noen gang har ambisjoner om å gjøre.

Derfor er det helt ok at jeg handler toppen av kransekaka på nett. For om jeg bestilte lateksroser til 102 kroner fra Kina, så brukte jeg likevel 650 kroner på garn her i Alta på lørdag. Selv om jeg sikkert hadde spart en hundrings på å bruke en strikkebutikk på nett i stedet.

Pommesfriten ble for øvrig helt fantastisk. Men nå er snart microen på tur å konke ut. Og jeg vet i alle fall hvor jeg ikke skal kjøpe en ny.