Nå skal jeg ikke komme med en sånn betraktning som slår fast at alle sosiale medier er tull og at nå skal vi gå tilbake til ettermiddagskaffen med naboen og aldri mer være på Facebook. For sånn er verden ganske enkelt ikke. Så lenge mennesker er sosiale vesener, og så lenge data fins, så vil sosiale medier leve og utvikle seg. Men nå synes jeg det har gått for langt. På Facebook kan en nås direkte. Og folk som ikke er på Facebook, fins ikke lenger.

Vi har blunke-smile-fjes, tagging og hashtags (hæsjtægs). Vi sjekker inn, både på den lokale restauranten og ved Eiffeltårnet og Kilimanjaro. Vi legger frivillig igjen elektroniske spor. Hele tiden vet Facebook alt. Her snakker vi 1984 på høyt nivå. Storebror ser deg overalt, og ingen bryr seg om det.

Vi har Facebook, Twitter, Flickr, LinkedIn, Instagram, Pinterest, Kik, Snap Chat, Youtube med innlogging, Skype, Dropbox, Ask, Springme, Formspring, Google+ og Tinder. Når til og med opplysningsforumet Google skal ha deg til å logge på, da har det gått for langt. Det er ikke alt dette jeg vet hva er, enda jeg jobber i en mediebedrift og har ungdom i huset. Jeg vet faktisk ikke hva halvparten av dette er engang.

Jeg begynner å bli lei. Jeg fatter ikke at alle har behov for til enhver tid oppdatere statusen sin med hva de gjør. Nå har jeg bakt brød, nå er jeg enda mer forelska enn i går og nå skal det bli godt med noe rødt i glasset. Ja, alle – det er inkludert meg selv for jeg har mange slike statusoppdatering opp gjennom årene. Jeg husker første gang jeg registrerte meg på Facebook, i 2007 – da var de fleste rundt meg helt imot det. Og mot min vilje kom det ganske grisete ting på veggen min. Superwall og Funwall. Husker dere? Det er det heldigvis slutt på.

Jeg har også klart å få slutt på å vise hele verden hvor jeg reiser, og hvilken filosof jeg ligner. Men Facebook lurer oss til nye ting. For eksempel til å dumme oss ut når vi bytter forsidebilde og ikke klarer å skjule det, og alle tror det er et nytt bilde som kommer i newsfeeden, men så er det jo et gammelt som du liker godt. Flaut. De lurer oss også til å si hva vi liker, og til å være tilgjengelig for direktebeskjeder hele døgnet.

Så har vi Twitter, da, som er så seriøst og flott. Kjedelig, spør du meg. En klarer ikke få med seg alle viktige nyheter her uansett. Hvis en skulle det, måtte man hatt det på hele døgnet. Det er mye kjendis-svada-stoff både på Facebook og Twitter. Vil en ha det enda kjedeligere, kan en lese blogger.

«Når verden har blitt slik at folk heller leser blogger enn bøker – hvordan skal det gå med menneskeheten?»

J a, den får jeg nok mye pepper for! Jeg har ikke lest så mange blogger, så jeg bør vel ikke uttale meg, men mitt inntrykk er at blogger som oftest er kjedelige. Folk skriver om mote, mat og småbarn. Noen unntak finnes det nok – nyhetsblogger og kjendis-fordi-de-virkelig-kan-noe-blogger. Direktør-blogger. Noe av det verste, er at også mediebedriftene teller antall klikk og sender ut kuriøse saker – ikke fordi de er viktige nyheter, men bare fordi det er rart. Jeg er litt lei av rare ting og morsomme videoer, jeg.

Det aller verste er imidlertid summen av alt dette. Vi blir pepret med unyttig informasjon, og det meste klarer vi ikke sortere ut. Hvordan skal vi få tid til å høre den gode musikken, i bakgrunnen mens vi suller i huset, ser på gamle bilder, og skravler i telefonen med ei venninne. Ikke vet jeg.

Jeg skal begynne å legge telefonen fra meg. Gå en tur uten elektroniske spor. Nyte vær og vind, komme hjem, ta en kaffe, lese en bok og ikke sjekke Facebook. Det skal nemlig godt gjøres at det står noe viktig der. Men i morgen skal jeg ikke gå på Facebook eller noen andre sosiale medier. Tror jeg.