Filmbyen Honningsvåg tok imot meg sent torsdag kveld i liten storm. Det ble mørkere jo lenger utover mot Magerøya jeg kom, men jeg fikk en varm mottakelse på Rica Hotel Honningsvåg.
Vi hadde bestemt oss for å legge årsmøtet til Finnmark Journalistlag til Honningsvåg og Nordkapp Filmfestival – som sjarmerte journaliststanden i fylket sist vi var der.
Helga bød på et vell av farger og lyd, musikk, bilder og inntrykk fra Finnmark, Vesterålen, Karasjok, Oslo, Russland, Italia, New York, fjell, fjord, regn, hav, tristhet og glede, fra bunnløs sorg til skapertrang, sagn og overtro, fra gospelsang til minner om taktfaste salmer.
Jeg fulgte en kulinarisk reise til Italia, sterke følelser mellom mennesker. Asiatiske matinntrykk i lunsjen hos den blide gründeren Erlinda. En flink pike, samen Bonki, Livet og Fargene, den ensomme mannen i naturen, Karenina and I, om hvordan Gørild Mauseth som tar mannen Tommaso Mottola og vesle Baltazar med seg for å bo i Kjøllefjord, for at de skulle skjønne hvor hun kommer fra. Det sa hun, i mørket på Honningsvåg kino, og jeg var helt enig.
Vi så Angel of the morning, musikkvideo av Knut Erik Jensen, filmet i New York. Sterke inntrykk fra den store verden. Vi satt i den samme, lune kinosalen hvor jeg en gang opplevde premiere på Grease og Flåklypa Grand Prix, med en lurvete kinobillett og spisspose med godter i lomma, med polvotter og nordsjøjakke, istapper i håret og dugg på brillene.
De er der, regissørene, gjestene, filmarbeiderne, journalistene, lokalbefolkningen. De skaper farger og liv og varme inntrykk og skaper nye minner.
Ennå var det mange filmer på programmet, som jeg ikke rakk å se. Men uttallige små møter med folk, den første kvelden på Nøden, løs prat med gamle venner, kaffe og knekkebrød ved kjøkkenbordet til ho Cathrine, og kleshandel hos ho Janne, omvisning av Tore på Perleporten, åpnet butikken til Erica fra America for meg, mimring med ho Liselotte, godlatter på Corner, trekke inn sjølufta atmed Løkta på Nordvågveien, klappe en rullestein, årsmøtemiddag med gode kolleger og prisutdeling vi alle kunne være enige om. Kringkastingssjæfen takket ja til å være med oss. Det er jeg glad for. Hedrer kvinnen, papiravisen, den gode historien. Så en feiende kveld på Perleporten, der bluegrass fra New York sto i taket.
Etter å ha sett tre filmer søndag morgen, om natur, eventyr, livet og fargene. Filmer som fikk meg til å le, gråte, tenke, bli sint – snek jeg meg over rådhusplassen og forsiktig inn i Honningsvåg kirke. Amerikansk kirkegospelkultur lekket ut av den enkle kirka og inn i den nordnorske sjela mi. Det var da det kom over meg – melankolien – fullstendig uventet og utmattende. Lille, vakre Honningsvåg – internasjonal i all sin tid.
Jeg kjempet meg gjennom regnvær på kirkegården – sikker på at min bestemor var så enig, så enig. En ting i gangen og to ting på kjøkkenet.
Hente lillegutt, koteletter hos min snille eks-svigermor, og så hjem. Inni meg herjet et vell av følelser av alle grader, en ømhet for hjemplassen Honningsvåg, for kirka som sto her alene igjen etter krigen, for løkta og varme mennesker.
Tusen takk, og på gjensyn!
