Med sugerør i statskassa

Mitt møte med Russland og hvem valgte Kvitsjøen?

AKTIV FISKER: Torbjørn Olsen fra Skillefjord i Alta er stadig aktiv og på sjøen med sjarken sin, selv om han for lengst har passert 80, her er han fotografert brett før jul på kaia i Skillefjorden i gang med sløye dagens garnfangst.

kommentar

Da den norsk-russiske grensen på Storskog ble åpnet først på 90-tallet etter Sovjetunionens fall, ble dette betegnet som en stor historisk begivenhet. Det åpnet snart muligheten for et bedre kjennskap til den store naboen i øst. Etter få år ble det etablert et samarbeid mellom de nordiske landene og Russland som også førte til etableringen av Barentsrådet etter en tid. Samtidig skjedde det nærmest en revolusjon i antall besøkende til og fra Russland.

I tida som har gått har det på en lang rekke områder vært utvekslinger og et samarbeid som har medført at det norske folk har fått bedre kjennskap til den store naboen i øst, som i hele etterkrigstiden har vært framstilt av våre myndigheter som den store stygge ulven. Dette har det vært delte meninger om i befolkningen, og kanskje spesielt i Finnmark, om man sammenlikner med resten av landet. 

Felles interesser

Både Norge og Russland hadde fra før av hatt felles interesser i årtier for å forvalte ressurser i nordområdene og her tenker jeg spesielt på fiskebestandene i Barentshavet hvor begge land har hatt ansvaret for forvaltningen sammen, og også en fordeling av kvoter seg i mellom. Russland er en stor fiskerinasjon, noe også Norge er, men det er forskjeller sett i forhold til landenes størrelser. 

Til forskjellige tider har det vært ulikt syn på beskatningen av ressursene, men begge land har hatt fordeler av å bli enige og da særlig hva gjelder fordelingen til tredjeland. Det samme gjelder for bestandsfastsetting og havforskning. 

Flåtestrukturen er vidt forskjellig i Norge og Russland. Norge har alltid hatt en flåte bestående av alle størrelser båter egnet for å utnytte ressursene i de nære kystområdene og samtidig en topp moderne havfiskeflåte bestående av fabrikktrålere og ringnotflåte. Russland har hatt fabrikkskip og trålere og har vært en stormakt på alle hav. 

Den tidligere Ap-politikeren Thorvald Stoltenberg er tilkjent æren for etableringen av Barentssamarbeidet. På et tidspunkt på midten av 1990-tallet ble det født en ide som i korthet gikk ut på å lære russerne å fiske med bruk av sjark. 

Om dette var et ønske fra Russland eller om det ganske enkelt var et tilbud fra norsk side er ukjent for meg. Ideen var opplest og vedtatt og skulle gjennomføres som et norsk-russisk prosjekt. Og her må jeg spørre: Hvorfor ble ikke dette gjennomført i Norge? Her var det allerede fiskere, sjarker, fiskefelt og fangstmuligheter. I stedet for ble prosjektet plassert så langt bak vår herres rygg og skjult så langt som mulig øst på Kolahalvøya.

 Godt skjermet og skjult for norske myndigheter med unntak av dem som var involvert i prosjektet. De siste tre årene jeg drev fiske hadde jeg russisk mannskap med meg, alle på tre måneders visum i vintersesongen. De var dyktige sjøfolk. Den siste som var med skulle vise seg i ettertid å være en spesiell person. Det endte med at jeg ble invitert som æresgjest en hel uke hos kommandørkapteinen på marinebasen i Severomorsk. Besøket bør på omvisning, svømming og sauna som tidsfordriv.

Flere russiske fiskere

Det var forresten flere fiskebåter fra Finnmark som hadde russiske fiskere som mannskap i disse årene. Dette kostet ikke det norske samfunnet en krone i motsetning til millionprosjektet som pågikk en årrekke uten at det ble kjent hva det kostet i regi av Barentsrådet. 

Da jeg i juli 2004 blir forespurt om å ta jobben med det russiske sjarkprosjektet, som i utgangspunktet også innebar å ferdigstille to halvferdig bygde sjarker i Arkhangelsk pluss å rigge båtene for garnfiske i Kvitsjøen svarte jeg ja. Jeg takket ja til dette mot at jeg fikk lønn for jobben, tolk med meg og et fiskerikyndig mannskap. Alt dette ble klarert og arbeidsgiver var Finnmark fylkeskommune. Koordinator for prosjektet var en norsk agent i Murmansk, fiskerfagskolen i Honningsvåg og et kjent norsk båtbyggeri for plastbåter. 

Prosjektet skulle gjennomføres på et båtbyggeri i Arkhangelsk. Når jeg kom inn i denne jobben var det mitt ansvar å videreføre arbeidet med å ferdigstille to halvferdige 35-fots sjarker og klargjøre dem for garnfiske i Kvitsjøen. Prosjektet var et prøvefiske på et felt hvor det aldri før var drevet konvensjonelt sjarkfiske og heller ikke noen annen fork for fiskeri.

Da jeg kom inn i prosjektet viste det seg snart at det allerede hadde foregått opplæring og bygging av båtene over en lang periode, minst på åtte til 10 år. Dette ble bekreftet av det norske båtbyggeriet som var involvert. Det vil igjen si at det allerede var brukt en god del penger. Fra første dag var mitt mannskap på plass og det var en trålskipper med 30 års erfaring og en trålbas med like lang fartstid. Etter å ha ventet ei uke på tollbehandling kom det 40 garn fra Norge. Siden jeg hadde tolk med meg hele tiden bød ikke samarbeidet med mannskapet på problemer. Samtidig måtte jeg regne med at det ikke er det samme å utføre et oppdrag i Russland som i Norge, mildt sagt. Og kort fortalt fikk mine oppdragsgivere i Norge etter tre måneder en rapport om oppdraget som forhåpentligvis fikk dem til å tenke litt.

Kvitsjøen og fiske

Jeg vil belyse litt dette med Kvitsjøen som fiskefelt og det som fulgte med på denne tiden. Man satte bruk i faste posisjoner på dybder ned til 20 til 30 til 40 meter. For å kunne fiske måtte man ha en lisens for feltet som varte i seks døgn og som måtte godkjennes og fornyes i Moskva. Man fikk bare gå på havet under en bestemt vindstyrke. Verken Arkhangelsk eller Murmansk som internasjonal by og hovedstad på Kola hadde fullmakter til å utstede eller fornye disse fiskelisensene som altså bare varte seks dager. Samtidig tok det to uker å få fornyet lisensene. Ellers for fiskeriene var dette styrt fra Murmansk, som satt med makten på Kolahalvøya. Det satt ellers russiske, amerikanske og norske agenter og auksjonerte bort torskekvoter til de største rederiene til priser som var flere titalls tusen dollar høyere enn hva det store trålrederiet i Arkhangelsk kunne betale. Til orientering kom det ikke en eneste russisk fanget torsk til Arkhangelsk i 2004. Arkhangelsk har alltid tapt kampen om utvikling og vekst sammenliknet med Murmansk. Ungdommen fra Arkhangelsk måtte reise bort i mangel av arbeidsplasser så det ble Moskva og Sankt Petersburg for å overleve. 

Se på Europakartet hva Kvitsjøen er. Kvitsjøen er et hav og ikke en fjord. Det meste er grunt vann, bortsett fra lengst i nordvest. Stappfullt av militære installasjoner, en aktiv marineflåte, som vi heldigvis fikk hjelp fra når vi trengte det. Strømforholdene i Kvitsjøen er slik at de umuliggjør garnfiske eller linefiske. Kvitsjøen er full av sel og er egentlig mest brakkvann blandet med ei svart gjørme fra floden Dvina. En høydeforskjell på flo og fjære mellom høy- og lavvann er på mellom 10 og 11 meter, noe som skapte ekstreme strømforhold, men problemene og opplevelsene av dette må kanskje komme i bokform. 

Mange spørsmål

I 14 år har jeg stilt meg flere spørsmål i tusenkronersklassen omkring dette norsk-russiske sjarkprosjektet.

  •  Hvem valgte Kvitsjøen som fiskefelt?
  • Var prosjektet et ønske fra russiske fiskerimyndigheter?
  • Var det ment som nasjonalhjelp til folket på Kolahalvøya, og kanskje viktigst hvor det ikke fantes en infrastruktur som er nødvendig for et kystfiske etter norsk mønster?
  • Hvor mange konsulenter, agenter, politikere og byråkrater fra Norge hadde sugerør inn i dette prosjektet i alle disse årene?
  • Etter hvert som jeg ble kjent med hva Kvitsjøen inneholdt utenom fisk og det var uunngåelig i or med at jeg hadde russere med og tolk og kart tilgjengelig, var det tider jeg tenkte på om dette arbeidet jeg skulle utføre kunne defineres som spionasje?

Ideen og tilbudet var uansett godt ment fra leder Thorvald Stoltenberg og resten av Barentsrådet. De viste vilje til å bidra med midler også i en slik sammenheng for å befeste det gjensidig gode samarbeidet som allerede var etablert med vår stor nabo i øst. Slik sett har den kjente politikeren og diplomaten Thorvald Stoltenberg gjort en god jobb. 

Befolkningen i Finnmark har i hele etterkrigstiden hatt en bedre holdning til Russland enn resten av landets befolkning har. Årsaken er helt klart det som skjedde på slutten av krigen da russerne jaget tyskerne på flukt ut av Finnmark. 

Setter vi det arbeidet som Torvald Stolenberg og Barentsrådet fikk utført de seinere år i perspektiv til dagens situasjon er saken litt annerledes. Etter at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i Nato har situasjonen mellom Norge og Russland blitt betydelig forverret de siste to til tre årene. I sin ungdom var Jens Stoltenberg aktiv AUF'er og gikk i demonstrasjonstog mot norsk medlemskap i Nato. Det nye med Jens Stoltenberg som sjef for Nato er at han virker usikker og bruker enhver anledning til å oppfordre til opprustning i motsetning til sine forgjengere. Jeg synes han bruker mye tid på å male et trusselbilde spesielt overfor Russland - og dette er noe det norske folk ikke kjenner seg igjen i. Det var flere enn meg som reagerte da han sammen med Angela Merkel inviterte Ukraina som medlem av Nato, samtidig som det var borgerkrig i landet. 

At Nato må ha en generalsekretær og en sjef, det forstår alle i Norge, men når han er så aggressiv i sin retorikk mot Russlands president Putin da blir det en stor forskjell på han og hans forgjengere. Mange oppfatter nå at han er en løpegutt for generalene i Europa som vil ha mer penger til en ukontrollert våpenindustri som handler i alle land verden over, ikke minst i Afrika. Norge gir utviklingshjelp til 130 land av totalt 170, men hvem vet hva pengene brukes til?

Jeg nevner dette fordi det er en stor kontrast til det arbeidet Barentsrådet gjør for å opprettholde og videreføre det gode samarbeidet med Russland, slik det har utviklet seg helt fra starten på 1990-tallet. 



Torbjørn Olsen, Skillefjord