Parallelt med at «Metoo»-kampanjen brøt løs på verdensbasis, tok en ung jente fra Alta et modig oppgjør med enkelte menns holdninger overfor kvinner og kanskje spesielt unge jenter. 16 år gamle Thea Heltne sa fra fra om at det ikke er greit å bli tafset på eller å bli utsatt for slibrige forslag fra ukjente, eller kjente menn. Ofte eldre enn henne selv.
Jeg vet at jeg ikke hadde tatt det samme oppgjøret, verken da jeg var på hennes alder, eller senere. Ikke nødvendigvis fordi jeg ikke hadde turt, men simpelthen fordi jeg er vokst opp med å tro at dette er bare noe man som jente må tåle. Det er bare slik enkelte menn er, liksom. Heldigvis virker det som om de fleste menn i dag ser på kvinner som likeverdige og som til tross for at de sikkert synes damer er søte, klarer å beholde integriteten, selv når det koker både her og der. Men uttalige vitnesbyrd viser at dette langt fra gjelder alle. Selv noen av verdens mektigste menn er som kjent villige til å risikere alt, bare de er kåte nok.
Jeg ser at noen prøver å bagatellisere seksuell trakassering og mener at det er langt viktigere kamper å kjempe, eksempelvis å få flere kvinnelige styreledere og flere kvinnelige toppledere. Ja, enig. Men seksuell trakassering og det å redusere kvinnen til et objekt er også en del av dette bildet. Nemlig det å ufarliggjøre kvinner, holde oss nede der vi hører hjemme, slik at vi ikke kommer og grafser til oss posisjoner og stillinger mannsjåvinistiske menn helst vil ha for seg selv. Kvinnekampen er langt fra over. For de som mener det når 8.mars nærmer seg, kan bare lese seg opp på Metoo. At kvinner fortsatt må ligge seg til jobber de er faglig kvalifiserte for, burde virkelig være avleggs, men slik oppropet til 590 kvinner i teater- og skuespillermiljøet viser, er dette fortsatt virkeligheten for noen. Deler av løsningen, og en større del av saken, er selvfølgelig også at vi kvinner må innta lederstillingene selv. Hvis vi bare kommer oss dit, uten å måtte kline med sjefen.
Og så noe viktig og fullstendig underkommunisert i likestillingsdebatten. Når vi endelig kommer oss til topps, så skal lederstillingene styres på våre, kvinners, premisser, like mye som på menns. Det skal faktisk være mulig å ha barn også, selv om du er sjef. Hittil har man som kvinne måtte velge mellom det å være en tilstedeværende mor, eller det å ha karriere. Hvorfor? Fordi menn legger premissene og de er vant til at når mannen er på kveldsmøte er mor hjemme. Eller, når mor er sjef, må far være en hjemmeværende tøffel. En kunstnertype som leker med barna, maler bilder og lever av mors høye lønn. Folkens: det er på tide å se nærmere på fremtidens arbeidsliv. Og jenter: vær på ballen!
Jeg ser av debatten at nå mener enkelte at nok er nok og at det får da være måte på overfølsomhet. Ja, det er klart at når pendelen begynner å svinge fort og hardt, går den ofte veldig langt i motsatt retning av der den startet. Og da bør man gjerne dra den litt inn igjen. Men ikke tilbake til der den var. Og det er hele poenget. Metoo er ekstremt viktig og bevisstgjørende. Det at altfor mange menn, til alle tider, har trodd at det er greit å behandle kvinner som sexobjekt, og enda verre, at vi kvinner mer eller mindre stilltiende har akseptert det, er riv ruskende galt. Spør kvinner i restaurantbransjen, jeg er sikker på at de er enige.
Da Thea fortalte om sine erfaringer med menn, som hadde kommet med sexistiske forslag og strøket henne over rumpa, var min første tanke: « Ja, men kjære vene, er dette noe å sutre over?» Ja, det tenkte jeg. Og jeg var sikkert ikke alene. For som kvinner flest på 45 år, har jeg opplevd det samme som Thea, mange ganger. Både verre og uskyldigere ting. Alt fra å bli smattet etter, ropt etter, befølt av halvgamle menn mens jeg har sovet, opplevd å måtte kjempe en ukjent man ut av senga etter en fest hos en venninne, og jeg har også i en presset situasjon bare holdt kjeft og gitt etter, fordi det skulle virke litt mindre som en voldtekt. Og lista kunne vært enda lengre. Med andre ord, jeg kunne trygt tagget meg selv i Metoo. Flere ganger.
Men den gang tenkte jeg ikke ett sekund på at dette var noe jeg skulle ha sagt fra om. I stedet har jeg skammet meg, vært flau, vært sint på meg selv, og ofte har jeg ikke reflektert særlig over det. Fordi jeg har trodd at slik er det bare. Jeg tror ikke det er fritt for drittsekker verken sør eller nord i landet, men jeg tenker at ordbruken ofte er mer utilsørt og grov jo lenger nord man kommer. Hvis dette medfører at jenter i Nord-Norge i større grad må tåle å være et stykke kjøtt fra de begynner å utvikle seg til kvinner, så er det på høy tid at vi begynner å tenke over om vårt såkalt frodige språk er så sjarmerende. Eller noe vi skal begynne å tenke litt over. Det handler som sagt om holdninger.
Jeg mener på ingen måte at vi skal dit hen at samleie skal kontraktfestes før man går i gang eller at det ikke skal være lov å gi et hyggelig kompliment eller å flørte. Men jeg har en liten jente, som jeg vil skal vokse opp, og først og fremst bli respektert for hennes ferdigheter, hennes humor, hennes tanker og meninger. Ikke for at hun er en gjenstand som kan gi gutter nytelse. Ikke minst har jeg en liten sønn, som jeg ønsker skal respektere jenter og se på dem som likeverdige.
Og for dem, og deres generasjon, er jeg villig til å bli stemplet som en humørløs og hurpete rødstrømpe. Som jo er en av hersketeknikkene som brukes mot oss jenter, når vi ikke lenger gidder å være føyelige og snille piker, som skal behage mannen.
At unge gutter og jenter i dag sier klart ifra om at det Metoo -kampanjen avdekker, er gammeldagse holdninger og noe som ikke hører fremtida til, er fantastisk. Så da er det bare om å gjøre for far i huset og holde sine gammeldagse holdninger for seg selv, og for mor til å vise at hun er mer enn et dumt og deilig nek.
Jeg ønsker oss alle sammen lykke til.
Hanne Larsen
Journalist i Mediehuset Altaposten
