I gamle dager fikk vi beskjed om at barn og barnefamilier kunne gå først inn i flykabinen.
Det rimer godt med den oppdragelsen de fleste av oss har fått.
Det gjør også at vi intuitivt bør være «på» hvis funksjonshemmede eller andre behøver assistanse eller albuerom når det blir køer eller barrierer. Denne "livsløpsstandarden" har vi forlatt for å behage forbrukersamfunnets jetstrøm av nyrike vip'er, eller skal vi si spirrevip'er.
Jeg drister meg også til å mene at det er en god greie å tilby plassen sin til eldre når det er fullt i bussen, selv om 90 prosent av 70-åringene jeg kjenner har bedre oksygenopptak og kondisjon enn herværende, rødsprengte melkesyrekonge.
Gamle dyder blir imidlertid jaget på flukt når diverse kort fylles opp av gullkantede bonuspoeng. Du finner kortholderen i fast tracks, egne svale vip-rom, fremst i kabinen og kavende i køen, trampende forbi dem som i naive dager ble ropt opp først.
Jeg har sett mange av dem i aksjon, men aldri har det vært så beklemmende som jeg opplevde på Arlanda i Stockholm for en tid siden, der big shots med slips, diamantkort og ville blikk nærmest hang over skranken, med en enestående evne til å oppfatte seg selv som sentrum i universet.
De er viktigere, travlere og mer verdifulle enn resten av bølingen, slik nordmenn kan være når de er på tokt i det store utland. Vi har av og til et ego som får pensjonsfondet til å framstå som lommerusk. Når resten går i flymodus, har vi friksjonsløst beveget oss til 30.000 fot over kloden, med krav til en viss marsjhøyde i wifi og komfort.
En mor med to små barn måtte søke ly på kanten i avgangshallen. Der var det tryggest. Med nummererte plasser kan de smyge seg inn sist, uten å komme i veien for bonusfiffen. Hvis ikke, blir det mental turbulens.
Vi skjønner at flyselskapene har små marginer, hard konkurranse og behov for bonusordninger som gir lojale kunder, men man sitter med en følelse av at noe har gått tapt på flyturen. Som ydmykhet, empati, solidaritet og pur folkeskikk.
Rolf Edmund Lund
Redaktør Altaposten