Nå forsvinner støttehjulene

– Det er nemlig ingen tvil om jeg og Altaposten mister en svært kunnskapsrik og produktiv journalist.

RYDDET: A-sportens reporter gjennom mange år, Magne Ek, har skiftet yrke. Foto: Karl Eirik Steffensen

kommentar

Jeg er ikke sikker på hvor dagene ble av, men 2017 nærmer seg ubønnhørlig slutten. Og her sitter jeg og titter bort på en tom stol ved kontorpulten rett overfor meg. Den tilhører enn så lenge min mangeårige kollega på A-sporten, Magne Ek, som snart skifter yrke. Etter nyttår er det kun undertegnede som har ansvaret for idrettsrelaterte saker i Mediehuset Altaposten. Det klinger nok ikke like bra i alles ører, men det er ingen grunn til panikk. Vi kommer i større grad til å benytte oss av våre unge, dyktige frilansere og helgevakter, som i 2018 vil få større ansvar enn noen gang tidligere. Sammen skal vi prøve å fylle tomrommet etter Magne.

Det er nemlig ingen tvil om jeg og Altaposten mister en svært kunnskapsrik og produktiv journalist. Vi har jobbet side om side omtrent så lenge jeg har vært fast ansatt her på huset, og det begynner å bli noen år. Det har vært fint å kunne lene seg på Magne, som kaster seg over en sak med samme glupskhet og entusiasme uansett hva det handler om. Det gjorde han i starten, og slik er det fremdeles. Det er ingen tvil om hvem som har produsert flest artikler av oss to, men det er heldigvis ikke bare det som teller når status skal gjøres opp. Jeg føler at vi har fått til mye bra sammen. Så vil det selvfølgelig være dem som ikke synes noen av oss har skjøttet journalistyrket godt nok, men det får så være. Hvis det er noen jeg har lært disse årene, så er det at det ikke er mulig å gjøre alle til lags.

Selv om jeg og Magne har mange felles interesser og ting vi kanskje helst vil skrive om, har nok enkelte idretter hatt hans signatur i langt større grad. Som for eksempel hundekjøring. Jeg husker godt da Magne fulgte Finnmarkløpet fra sjekkpunkt til sjekkpunkt for første gang. Han var helt solgt etter den turen. Etter det har det vært mest naturlig å overlate sakene om Finnmarksløpet og hundekjøring til han. Jeg har selvfølgelig bidratt, men jeg har aldri hatt den kunnskapen eller iveren som Magne har når det kommer til denne idretten. Det har jeg ingen problemer med å innrømme. Så er det nok enkelte idretter jeg har skrevet mer om enn han. Alt i alt har vi, helt objektivt sett naturligvis, klart å speile idrettsmangfoldet i Nordlysbyen, og til en viss grad i Øksfjord og Kautokeino, på en veldig god måte. Selvfølgelig er det noen som føler seg oversett, og ikke har fått den spalteplassen de helt sikkert fortjener. Men igjen, vi har prøvd så godt vi kunne.

Magne har på mange måter vært mine støttehjul så lenge vi har fått lov til å holde på. Nå ryker de, og det er en litt merkelig følelse. Mye av grunnen til at Altaposten ofte har vært først ute med sportsnyheter er hans vanvittige kontaktnett. Magne kjenner «alle», og har av den grunn hatt lett for å plukke opp saker her og der. Jeg har alltid hatt en litt annerledes tilnærming til journalistrollen. Av frykt for å komme for tett på kildene har jeg i mange tilfeller holdt litt avstand, slik at jeg ikke havner i en vanskelig  posisjon den dagen jeg eventuelt må skrive en negativ sak om vedkommende. Sakte, men sikkert har jeg innsett at den tilnærmingen kanskje ikke er den beste når man jobber i en lokalavis. Uten kilder som bidrar med tips og ideer er det vanskelig å jobbe frem de gode sakene.

Avslutningsvis ønsker jeg å takke min kjære kollega for at han holdt ut med meg såpass lenge, og ikke minst ønske han lykke til videre på ferden. Samtidig sender jeg ut en liten advarsel. Det er slett ikke utenkelig at han dukker opp på et lokalt idrettsarrangement eller to med kamera i hånda også i 2018. Det går nok ikke lang tid før han er drittlei forsikringsbransjen og bønnfaller meg om en helgevakt...