Bestefar, 50 og bekymret

– I det herrens år 2017 viser det seg likevel at en vanligvis så avbalansert 50-årsjubilant kjenner på nervøse rykninger i panna.

BESTEFARS GULL: Lille Odin kom til slutt.Foto: Rolf Edmund Lund

kommentar

Alder og erfaring burde normalt tappe oss for bekymringer, om ikke annet på grunn av håndfast, rasjonell statistikk, som suverent viser oss at det går så bra så.

I det herrens år 2017 viser det seg likevel at en vanligvis så avbalansert 50-årsjubilant kjenner på nervøse rykninger i panna når yngstedattera skal føde.  En vordende bestefar kan nærmest føle at det som er igjen av manken gråner, i enorm kontrast til da jeg som 20-åring på bekymringsløst vis ble pappa første gang. Absolutt ingenting kunne gå galt her i verden, var den vettløses mantra, som om hockeysveisen i seg selv fungerte som hjelm.

Det gikk helt fint på det pastellfargete 80-tallet, men i 2017 har alt av svarthvite bekymringer hopet seg opp. Jeg blir til og med en smule svett av tanken på at den forsvarspolitiske sumobrytekampen mellom Trump og Kim Jong-un. Barnebarnet fortjener å vokse opp med helt andre statsledere. I et helt annet klima, for øvrig.

– Slapp av, de vet hva de gjør, var den klare beskjeden fra min yngste datter, som til og med påpekte den opplagte fordelen i at hun skulle føde på St. Olavs hospital. Ikke på Sennalandet.

Jeg skal la selve sykehusdebatten og kampen for akuttfunksjoner og fødeavdeling ligge, men fra 2017 er det umulig å glemme det mektige synet; det formidable toget som sneglet ned mot torget i slutten av august. Det toget var lastet med erfaring, historier – og nettopp bekymringer. Om opplevelser med barn, barnebarn, foreldre, besteforeldre, venner, naboer, som har sitt å fortelle. Som har sine vitnesbyrd, om at ting ikke er som det bør være når uhellet er ute. Alta er simpelthen for stor og for mange til at dette mektige toget vil bremse, selv om det pågår en utbygging som vil gjøre ting lettere for spesielt kronisk syke.

Det er ikke sikkert at alle bekymringene i toget er statistisk fundert, men de mange negative opplevelsene driver fram et trygghetsbehov, som må og bør tas på alvor av helsepersonell og beslutningstakere. De har ansvaret for at kartet stemmer med terrenget, at infrastrukturen rimer med de endringer som faktisk skjer.

Alta er nemlig ikke bare Alta, det er et vekstsenter, et Finnmark i miniatyr. Derfor er en sønn, onkel og til og med bestefar en «varsler» som må få lov til å si i fra, mene noe om den virkeligheten de opplever. Uten å bli mistenkt for å mene at andre skal ha et dårligere helsetilbud av den grunn.

Fødselen gikk helt fint på St. Olavs. Det tok sin tid og jeg innrømmer at jeg sov minimalt den natta, før jeg sendte en forløsende sms på morgenkvisten til en støttende pappa. Like etter klokken åtte kunne en tapper mamma hilse på lille Odin. Bestefars noe lutete rygg kunne gjenreises.

Jeg har blitt advart. Som bestefar og bestemor er du 100 prosent solgt etter det første møtet med barnebarnet, så da skulle vel alt av bekymringer slippe taket. Sorry.