Hjem til jul

– Altaposten er lokalavisa som elskes og hates.

GIKK MOTSTRØMS. Redaksjonsleder Astrid Krogh er tilbake i Altaposten etter spennende år i NRK.

kommentar

1. november flyttet jeg mellom to verdener, men i realiteten var flyttingen bare ti skritt mellom to bygg i Alta sentrum. Fra NRK til Altaposten.

Rett etter at jeg ble ferdig utdanna begynte jeg i Altaposten. Der jobba jeg frem til vinteren 2015 da jeg begynte i NRK. Nå, i november gikk jeg de samme skrittene tilbake til Altaposten, der hele min karriere begynte.

Hvorfor opplever jeg det som å flytte mellom to verdener? Jo, fordi det er samme yrket, men likevel vidt forskjellig.

Jeg har fått det samme spørsmålet så mange ganger siden jeg byttet jobb. Hvorfor i alle dager går du fra NRK til Altaposten? Dette spørsmålet har fått meg til å reflektere over disse to verdenene. NRK er den store, den sikre arbeidsgiveren og det mange oppfatter som det ultimate målet. Og det er det. Men det er ikke alt. Ikke for meg.

Altaposten er lokalavisa som elskes og hates. Som lokalbefolkningen vender seg til når de skal fortelle om både smerte og glede. Når Altas kor og korps samles til den årlige julekonserten, er Altaposten der. Det samme når en ny bedrift ser dagens lys.

Og Altaposten er der når våre folkevalgte samles, for å fortelle innbyggerne hva som avgjøres. Når systemene gjør urett og du kjemper ditt livs kamp for rettighetene til deg og dine barn, ja da følger Altaposten saken. Utrettelig – på tross av en mediebransje i stor endring og ressurser som har skrumpet inn. De er der, for å fortelle hva som skjer, på godt og vondt.

Jeg skal være ærlig å si at jeg elsket det regionale og det nasjonale perspektivet i NRK. Å se hvordan en lokal sak fra Finnmark kunne ta fyr over hele landet. Følelsen av å se sin egen sak på Dagsrevyen og tilbakemeldingene etter selv å ha gått direkte på Dagsrevyen. Hvordan en lokal historie ofte viste seg å være gjeldende for utrolig mange i dette landet. Og når man bestemmer seg for å satse, hvordan kompetanse og ressurser trommes sammen til fantastiske produksjoner. Både lokalt, regionalt og nasjonalt.

Å være del av en stor kompetansearbeidsplass har utviklet meg og gjort meg trygg som journalist. Og jeg er stolt over å ha vært en del av et nasjonalt mediehus som hver eneste dag jobber for å være relevant for befolkningen.

Men det finnes også en annen ubeskrivelig følelse. Å gå ut med den årlige julestjernen i handa. Treffe et menneske med en sterk historie, som hedrer noen som har vært til uvurderlig hjelp. Den nære historien som blir fortalt, fordi du, lokalavisa, er der.

Men vi blir også kritisert og til tider mislikt. Lokalavisa som følger med, og forteller omverdenen om noe du helst ikke vil ha fortalt. Det er situasjoner vi skal ha stor respekt for, og som lokalavisjournalist må man aldri undervurdere sin rolle. Som både skal avsløre og ivareta de involverte. En jobb som krever sterk etisk ryggrad og en medmenneskelig forståelse.

Alle har hver sitt samfunnsoppdrag, det ene er ikke dårligere enn det andre. Det er givende – i begge verdener.

Men, jeg føler jeg kom hjem til jul...