Fortvilelsen fikk et ansikt

– Å se noen bli røkket opp med rota og kastet ut av livet sitt er ikke særlig hyggelig.

MÅTTE DRA: Roland Ouendeno ble kastet ut. Altaposten fortalte hans historie og om hans fortvilelse i 2017. Foto: Tom Skoglund

kommentar

Vi – media, Altaposten inkludert –  har skrevet om det flere ganger før: Utkastelsene av asylsøkere med avslag. Utkastelsene, som visstnok gjør at Norge holdes flytende, og ikke kollapser i et eneste stort økonomisk mareritt av bidrag og utgifter og kostnader. Når verden er i krise og vil inn til «hjertevarme Norge» må de måkes ut av landet alle som en, også de som er et pluss i samfunnsregnskapet.

Det var bakteppet da vi på morgenkvisten denne helt vanlige mars-dagen fikk et tips det ikke var til å ta feil av for en gammel nyhetsjeger. Det var et pågående drama, det som foregikk ved Den katolske kirke sitt anonyme kapell på Elvebakken.

En kar jeg så vidt kjente til fra før av, Roland Ouendeno (jeg husket ikke etternavnet hans da tipset ramlet inn), hadde fått politiet på døra og var i ferd med å bli kastet ut av landet. Selv om jeg husket Roland var han for meg lite annet enn et anonymt ansikt i mengden. En som bare «var der» innimellom, en jeg husket så i barndåpen til yngstedatteren, og en gang i bakgrunnen da jeg intervjuet vår tidligere biskop. Et over snittet mørkt ansikt med et varmt, men alltid trist drag over seg, unnskyldende i kroppsholdningen og tilbakeholden i framtoningen.

Sammen med min gode kollega over mange år, Rune, dro vi til det katolske kapellet. Banket på og ble sluppet inn av kapellan Wojciech Egiert. «De er i andre etasjen», sa han, med trappa i ryggen og rusk i øyekroken.

Oppe møtte vi en bunnfortvilet mann. I bare underbuksa drev Roland og sorterte ut det viktige fra det uvesentlige i livet sitt. Pass og papirer, bilder og minnepenner, klær, datautstyr, butikk-kvitteringer og prøveresultater. Fem store og to små bager var plassen han hadde til rådighet. Med et flakkende blikk i blanke øyne jobbet han frenetisk med å skille skatter fra søppel, med bare timer til rådighet.

Det hele pågikk under oppsyn fra to høflige men bestemte politifolk, som viste respekt og profesjonalitet for situasjonen og for medias rolle. Rune og jeg dokumenterte det hele.

Jeg innrømmer det gjerne, når jeg ser tilbake denne episoden, der jeg fulgte den anonyme mannen fra Guinea til flyplassen, forbi sikkerhetskontrollen og av sted, så skjønner jeg at denne var av det skjellsettende slaget. En episode du ikke glemmer, men som er med på å definere deg som menneske.

Roland ble ikke kastet ut den dagen. Han ble etter hvert løslatt fra det som var en ulovlig lang varetekt, og fikk reise hjem til Alta. Til tårer og glede på flyplassen, der et knippe venner og støttespillere møtte han.

Men dessverre for han var det bare en kort ekstraomgang, myndighetene fikk selvfølgelig viljen sin, og ut bar det.

Jeg tok på meg jobben med å gå gjennom livet hans, fra han kom til Norge og til det bar ut. Det jeg fant var at han blant de la ned en stor innsats for å bli en bidragsyter, ikke en belastning, for AS Norge. Fram til myndighetene tok fra han muligheten til å jobbe, jobbet og skattet han på linje med deg og meg, og i likhet med deg og meg både var og ville han være et pluss i samfunnsregnskapet.

Han ville bidra, men fikk ikke lov.

Det er slike plusser vi kunne trengt i samfunnsregnskapet vårt, når vi skal ut for å berge verden på «den nye norske måten». Når vi skal «hjelpe dem der de er». For døra er stengt og nåløyet trangt.

Nå skal det sies at utgiftene til å «hjelpe dem der de er» er liten, sammenlignet med våre egne «sosiale kostnader».

Det er åpenbart at de som bygget landet skal ha all mulig støtte og hjelp, og at det finnes mange som bør få all mulig hjelp fra det offentlige, men jeg mistenker at det finnes en og annen NAV-snylter der ute som legger stein til byrden. Kanskje ekstramidlene burde gått på å finne flere av disse, i stedet for å sparke ut hver eneste potensielle bidragsyter? Det er verdt å tenke tanken.